Kjellfrid Herredsvela-Ill.13
JEG VIL
Kom
igjen, kom.
Jeg vil
dra deg frem.
Jeg
tilegner meg kunnskap
Om været,
og stien.
Jeg fører
foten din,
Og
beskytter deg
Mot frost
og sykdom.
Jeg vil
tjene min neste,
Og
speider i fjellet
Etter nye
stier.
Jeg vil
bøye muren
Til en
festning,
Og skape
fred i landet.
ORD
Jeg har
ord,
Og finner
løsninger på alt.
Selv gull
kan jeg forvandle,
Og
fornuften kan ikke bremse meg.
Jeg er
født ved en feiltakelse,
Eller ved
et under.
Og
begrunner det med
At jeg
har overlevd til nå,
Med
dristige spring,
Og kan
bare ane fremtidens triumf.
Ordene er
rene som gull.
Og jeg
bærer et knippe
Med
lystige farger,
Og avslår
fra å legge noe tilbake.
Jeg skal
klare de høye fjell
Med
ryggsekk.
Litt
erfaring hjelper,
Og mye
tro gjør meg sterk.
Ordene
vil jeg mimre
Som
mannakorn.
Jeg vil
vokse i kjærlighet,
Og utfordre
mine barn
Til
fjellet som glitrer i sol.
Side 8
FEMTEN
Da jeg
var femten, var jeg gammel.
Faktisk
var jeg eldre
Enn
gammel vin.
Jeg skrev
på tavler minnevers,
For det
gikk mot slutten.
Peter
Wessel laget gravskrift,
Så langt
tenkte ikke jeg,
Men
hundre år er lenge, og femten
Er en mil
fra kongen i København.
Her fikk
jeg en vakt i strupen.
Femten
her, og femten der.
Snart er
jeg over seksti, og grønn
På alle
fire, og nesten analfabet
I en
moderne verden. Jeg har utedo,
Og
kjenner meg oppløftet,
Som kart
og bokstaver
I en
minnebok.
ALDRI
VÆRT
Jeg har
aldri vært i Peru
Eller
Gran Kanari.
Men jeg
har vært i en gate i Paris
Og våket
en natt i Beograd,
Mens
togene stod stille.
Har aldri
vært redd i Israel,
Men
livredd i New York.
Og
kjenner London på avstand
Som et
nettverk av undergrunn
Og svarte
damer.
Men aldri
vil jeg glemme gråten
Til en
pike fra Stavanger.
En knute
i livet, så raknet verden,
Og havet
skyllet over,
Og gråten
ble til skyer og regn
Som
gjentar runddansen.
Jeg har
vært på Golan, og elsker høyden,
Og et liv
ved Jakobs brønn.
Side 9
INDRE ROM
Mitt
indre synger.
Jeg hører
toner fra rommet.
Livet
synger til seg selv,
Og takker
for maten.
Jeg
synger, og takker i kor
Med
fremmede på veien.
Det er en
ære å få synge
Til
jubelmusikk.
Jeg
elsker å synge.
Fra
barndommen synger jeg
Varme i
kroppen, sol i sinnet.
Og
stemmen øker.
Jeg er
kranset av lys
Når mitt
indre synger.
Og sangen
er udødelig,
Som ordet
i stillhetens hus.
DIKT
Ånden i
mitt hjerte
Strømmer
ut på veien.
Ordene
blir forvandlet,
Og mitt
indre åpner seg
Som en
fiol i blomstring.
Hvert ord
i denne boken er en sang,
Et dikt
fra tidens blå horisont.
Fjellene
lyser i ord
Som snø
på Gaustatoppen.
Dikt meg
et evig bilde,
Et maleri
av et hus med tårn.
Gi meg et
ord til glede, et navn
Som lyser
av ånd.
Tal til
mitt indre rom i dag,
Så jeg
kan reise meg i stormen,
Og skrive
brevet ferdig.
Tankene
flommer over nå,
Og jeg er
betatt av en magisk kraft
Som gjør
meg synlig og ekte.
Side 10
KLODE
Jeg er en
klode, og du er en klode.
Jeg
vandrer med min stav,
Og du
vandrer.
Tiden
holder oss sammen.
Vi er i
samme båt.
Jeg møter
en seer på veien,
Og ting
blir forandret.
Nye
strenger blir koblet til instrumentet,
Så jeg
kan spille klart etter stjerner,
Etter
landskap, årstid og form.
Jeg er en
selvstendig klode,
Et
menneske med egne meninger.
Og har
lengsel etter ord som lyser,
Og søker
kilden til visdom.
Jeg
lytter etter stemmer i rommet,
Og ser
etter tegn.
Jeg er en
klode, og er levende.
Jeg er en
del av universet
Med seks
milliarder kloder som vandrer.
Og alle
har mange spørsmål,
Og tiden
gir svar.
Veien
bygger hus mens vi går,
Og vi er
mange som vil feire dagen,
Og vi
synger i kor på stien.
Vi favner
hverandre, og utkjemper krigen
Mellom
det onde og gode,
Til
snoren blir klippet helt av
Og vi er
frie som fisken i vannet.
BIOGRAFI
Ingen
biografi kan røpe sjelens hemmeligheter.
En
biografi kan bare indirekte gi henvisninger
At noe
har forekommet, at signaler er sendt
Med
flaskepost gjennom tusen år,
Til
fødselen av den ene, som forandret verden.
Min klode
bærer jeg som et testamente,
Og
erklærer min indre lengsel med kraft,
Å få møte
henne jeg aldri møtte.
Side 11
LABYRINT
Steg for
steg i labyrinten.
Så møter
jeg mitt eget speilbilde,
Og går
forbi brønnen til visdom.
Min
forgjengelighet våkner,
Og tiden
innhenter meg.
Du og jeg
er omskiftelige, i forvandlingens tegn.
Vi er
urbildet som går i oppløsning.
Og en dag
begynner vi å tvile på rikdommen.
Vi er
fortapt i vårt eget byggverk,
Og
glemmer å studere ordet.
Dag etter
dag er vi omsluttet av lys.
Og vi
begynner å se
At vi er
kunstnere i labyrinten.
Vi ser
oss selv som guder i skaperverket,
Og samler
skatter som forgår.
HUSET
Huset har
hvite vegger,
Maleriene
er nedpakket, familietreet klippet og brent.
Jeg våger
å lytte til elven som renner forbi.
Snøen er
smeltet, veien bar,
Som en
lang kvinnefot.
Mitt hus
er et verksted. Men hvor er arbeiderne?
Hvor er
nøkkelen til rommet
Der
kunsten er stablet fra vegg til vegg?
Huset er
fjernt fra byen, renovert
Etter
vannlekkasje og mugg.
Nå
fremstår helheten som konturer
Av et
stort kloster,
Uten at
det bør skremme pilegrimen
Som
alltid søker sitt mål.
Etter
mange år kommer maleriene på salg,
Og huset
griner i solveggen.
Jeg bor
ikke der, og ingen er hjemme,
Bare
katten lusker i tunet
Og
forteller om mennesker med sjel.
En
åndelig bebyggelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar