VEIEN BYGGER HUSET DITT (2/13) * Dikt av Sigve Lauvaas: 2013

lørdag 12. januar 2013

VEIEN BYGGER HUSET DITT av Sigve Lauvaas * Side 40-45 (Bok 2-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill.

INNHUGG

Når sjelen får arr

Av dårlig ånde, ord

Som svirrer i mugg,

Hjelper ikke blåbær,

Enkel musikk.

Sjelen trenger vann,

Rent vann.

Når forfengelighet gjør innhugg

I økonomien av overdådig forbruk,

Taler hjerte

Som venn til venn.

Når helsen svikter

Og du er alene, kommer tanker

Som sitrusfrukter

Inn gjennom melkeveien,

Og ordene stanser ikke

Før lammelsen

Gjør deg invalid,

Og krykkene fra staten

Blir en redning, eller forvandling

I Jesu navn.

FISK

Vi ser fisk i havet,

Og ekteskapet skranter,

Husene forfaller,

Graver blir gravd

Og nye fortauer blir etablert

Så folk kan vandre gatelangs

Hele livet, rundt og rundt kloden,

Som en ål eller vandrefalk.

Vi ser menneskene samle seg

I vannkanten

Og snakker om fisk

Som verdens midtpunkt eller undergang.

Det kommer alltid en fisk

I tegneserien om Peter,

Og fiskefangst er et ord

Som forteller om liv langs hele kysten.

Side 41

STILLHET

Ensomheten føles

Som en stillhet, sterkere,

Mer ekte enn vin.

Stillheten er likevekt i rommet.

Intet er dypere enn stillhet i et hjerte.

Og stillheten trenger oss,

Og vi trenger stillheten for å leve

Harmonisk med hverandre,

Og kjenne likevekt

Mellom høyre og venstre.

Stille vann, stille fjell.

Alt er stille i døden,

Men frosten sprenger stillheten

Og graver åpnes, jorden roper

Levende og døde

Inn i en annen verden.

BREV

Alt kan avsløres i et brev,

Håndskriften, stempel, ordene

Som tenner ild, slukker flamme,

Møter den andre med nærhet eller hat.

Brevet er et nakent papir

Som er påført en rekke ord

Som er avmålt, eller utstrekt som en vei

Mellom a og b.

Og musikken spiller og vekker meg,

Selv i et fremmed land,

Der graset alltid er grønt.

Alt kan forvrenges, men virkeligheten

Åpner dine øyne til visdom

Så du ser, og kjærligheten kan beruse

Og styrke din sjel.

Men ingen kjenner ordene dypere

Enn den som er elsket.

Side 42

VEIEN BYGGER HUSET

Veien bygger huset, verden.

Slekten bygger,

Gråstein, skog og stål bygger.

Vulkanen bygger.

Poeten bygger stein på stein,

Planke for planke inn i reisverket,

Livet bygger natt og dag,

Bygger brønner.

Tiden kommer med et dikt,

Tiden bygger sine,

Hagemøbler bygger, gjerde, veier

Mellom stor og liten.

Huset reiser sol og stjerner, løfter

Vinter, vår og sommer,

Høsten kommer med poeten

Som er svanger, barnet gråter.

STERK

Være sterk,

Gå inn i fjellet,

Føre folket over passet.

Varden brenner, livet roper,

Hjemmet venter på en kvinne,

Sterke krefter åpner døren,

Vinden blåser gjennom rommet.

Her er du og alle sammen,

Langsomt vandring over isen

Til en sikker plass på jorden,

Ingen hunger, ingen pine,

Løftet hode, fred i landet,

Smykke seg av ord,

En stemme.

Poeten lyser, under skjer,

Over oss er engler,

Klatrer, lengter, roper, kjenner angen

Av en ny og vakker sommer

Med skjønne blomster, kjærlighet.

Side 43

LYS

Når huset er ferdig

Er stjernene tent, og musikken

Nynner i graset.

Lyset på himmelen

Synger i kor, og gir seg selv

Som en hellig mor.

Huset skal lyse fra vegger og tak,

Og fjellet skal lyse fra stien,

Som himmelvarden.

Når huset er ferdig, er veien bak,

Og gullet drypper i rommet.

Den som får leve lyser nå

Og hjemme, i evigheten.

TID

Når tiden er et problem,

Og veien ikke er ferdig,

Når huset ikke er bygget,

Og planene skrinlagt på kontoret.

Da er tiden et museum

For gjenglemte ting, en historie

Om den gang da.

Men livet går videre, og tiden

Tar imot oss på veien.

Vi er ikke fremmede, og vandrer

I flokk og følge til byggeplassen,

Der huset vokser.

Tiden forteller sannheten,

Og vi gjemmer ordene i vårt hjerte.

Vi skammer oss ikke,

Men går oppreist til porten

Som lyser kjærlighet,

Og vi merker lyd av engler

Som følger oss på veien

Til det hvite hus.

Side 44

SNAKK

Vi snakker daglig om dette

Å gå alene,

Kjenne vinden, stillheten, varmen,

Ensomheten, frykten.

Snakk bølger i fabrikken, rommet,

Supermarked, veier og torg.

Alle har noe å fortelle

Med munn, øyner og hals.

Vi snakker om å overleve, høre til

I en verden av frost, mur

Grensegjerder og terror.

Vi snakker oss frem på veien

Som til en stor anledning.

Men næringen er avspist for blomster,

Nå brukes bare ord

Med følgeseddel, betales innen

8 dager til minne

Om en av våre største poeter.

REISER

Jeg reiser

Og skal minst være borte i 14 dager,

Er tent for turen

Og har plukket opp en del adresser,

Og en smal kjørebok viser kart

Til fiskebanker og fiskevær,

Som var viktigere enn Norges bank

Før krigen.

Jeg reiser mellom flo og fjære,

Mellom hav og fjell,

Og tar ferge over fjorden.

Det er minst en overnatting i Lofoten,

Før Hammerfest og indrefileten

Olderdalen og Karasjok.

Jeg reiser stadig mot nye mål,

Og burde minst vært to, for kysten er lang,

Og drømmen uten grenser.

Side 45

ALENE

Jeg er aldri alene i huset.

Fra rommet ser jeg himmelen

Med sitrusfrukter.

Jeg lærer å male indre rom

Som et diktverk om mennesker

Som ror på stillhetens hav.

Med tiden kommer jeg til mitt eget

Og må knytte skolissene,

Og vente på servering.

Tiden løser alle problem.

De som faller fra, blir tatt imot,

Og sannheten får en ny stjerne.

DITT HJERTE

Ditt hjerte er et hus,

Et vindu, en stjerne som lyser

Med et evig budskap

Av betrodde ord.

Ditt hjerte er et segl

Som er rikere enn alt, høyere

Enn måne og sol,

En glans fra Paradis.

Ditt hjerte er en lengsel

Som driver båten frem med kraft,

Og strekker sine hender ut

For å hjelpe.

Ditt hjerte er min venn,

En perle, den ene, kjærligheten

Som aldri forgår, men lever,

Og skal leve i huset

Som en engel, min elskede

Fra begynnelsen.

Mine blogger

Blogger jeg følger

VEIEN BYGGER HUSET DITT av Sigve Lauvaas * Side 31-39 (Bok 2-2013)

Kjellfrid Herredsvela -Ill.20

LIDENSKAP

Lidenskapen ligger i å skrive

Så ordene lever,

Så fjellet blomstrer.

Jeg vil erstatte gamle ord

Med kunst fra veien vi vandrer nå,

Og lenke historien sammen.

Hvert ord er en verden for seg,

En øy i havet

Som puster i bølgeskvulp og sol.

Jeg lengter etter en opplevelse

Av lys på nattbordet

Som vekker meg hver morgen

Med sang og jubel.

Kanskje ting skjer snart?

Jeg venter ved en møteplass

Og holder ordene tett til brystet.

Jeg skal gi av mitt eget,

Og holde meg til verdier som varer

Inn i en ny tid.

SOL

Solen går opp, og ned.
Regnet danser på taket, vennlig.

En mild stemme våkner meg,

Og sier vår eller sommer.

Jeg ser et bilde av den ene

I båten, på en holme.

En sol er steget inn i rommet

Med kropp og sjel.

Solen holder meg i live, bærer meg

Ut av hiet, til en frodig eng.

Her kan jeg tegne og skrive

Navnet over alle navn.

Så kan jeg skrive om en ekte budeie

Som forvandlet mitt liv.

Side 32

SKOGEN

Skogen leser bøker

Glemmer tiden

Presser blomster inn

I våre liv,

Kongler, frø i millioner

Over hele verden,

Skip som reiser.

Skogen står igjen og venter

Med sitt ord, og taler,

Hjelper oss å tenke,

Åpner bøker

Vi må lese, visdom, visdom

Inn i hyller, inn i livet

Til vi reiser.

Skogen hyller oss

Og priser regnet, priser

Solen, huset priser veien,

Tegner kart og venter,

Vi skal banke på

Og hilse venner,

Vi skal møtes i det blå.

SPOR

Spor er for meg

Mennesker som kommer,

Farger, former, skriver

Navn med vilje, ord som lyser

Inn i vreden, inn i bildet.

Spor i veggen, spikerhull,

En rose, våren,

Klatreblomster, kjenne varmen,

Komme inn

Og være nær, så nær den ene,

Kjenne hjerte slå en sommer,

Dette møte, spor i livet

Til et mønster om å elske.

Side 33

ARK

Hvite ark, snø i lyset,

Hvite ringer på en flate,

Hånden, håret,

Lik i Ganges,

Bølger skyller hvite strender.

Barn som leker, neger, hvite,

Perlehvite skyer, navnet,

Alt skal lyse

Rent som ordet,

Kjenne varmen av å elske

Våren, høsten, sommerblomster,

Hvite hus, og snø som danser

I en vinter uten storm.

Bjørnen sover i sin verden,

Månen sprenger, dagen kommer,

Vår i vente, krokus, iris.

Noen kommer, barnet kommer

Hvit og hellig inn i rommet,

Synlig bladverk, røtter, smykke,

Veven våkner, hvite liljer

Til en fødsel, håpet,

Navnet vi skal fylle

Med en kraft som livet skaper.

HAV

Havet finnes i det indre, seil og båter,

Kart, et anker. Reisen stopper

Tett ved målet, havnen åpner,

Drømmen vinker. Plutselig er havet stille,

Klart som speilet, morgenlyset

Blinker, kaller, skriver navnet.

Du skal komme, elske, plante, hvile

Under palmer i det fjerne, øy i havet,

Paradiset, der vi møtes, favner bildet,

Setter spor mens havet seiler

Med en båt fra nord i landet.

Svolvær hilser, jeg skal hilse

Havet gynger som en kvinne, stammer

Osean og livet, det er veien, tiden, huset.

Side 34

BETRAKTER

Fra begynnelsen betrakter jeg

Mine omgivelser, og solen,

Stjerner, universet.

Våkner opp for ordet,

Hjerte banker, jager tiden

Til jeg sitter der alene

Med et munnspill.

Betrakter drømmen, landskapet

Og alt som lever.

Fjellet er en ting for seg.

Kjærligheten åpner dører,

Porter åpnes

Mot en brei og sikker vei.

Jeg betrakter mine venner,

Mine steg, og alle spor.

Havet skummer, mørket bever.

Jeg skal elske, leve

Tiden som jeg får på jord.

ROM

Fanget i rommet, eller fri,

En del av helheten, skaperverket,

Lykken som kommer og går.

Jeg har et rom, og det er en verden

Med lys som forvinner,

Og mørket kommer, og farger

Gjemmes i skapet til neste gang.

Smaker på plikter, og lever i rommet,

Belyst av mange, sett av engler.

Kjenner meg ensom

Og går etter stjerner, speider den ene,

Perlegrunnen.

Nærvær og alvor, klarsyn og varme.

Ingenting lokker, uten den ene.

Og alt er en himmel med palmegreiner,

Og hun er en stjerne

Ved hjerteporten.

Side 35

VINTER

Nå fryser veien.

Moskva fryser, trærne fryser,

Folk sulter, gårsdagen

Spør ikke etter oss.

Vi vandrer nå,

Uten sang, uten mat.

Verden fryser med oss,

Fryser i all sin skjønnhet

Og dårskap.

Noen roper om hjelp

I en endeløs tomhet.

Nakne barn fra Afrika sulter

Og fryser på grensen,

På havet i åpen båt,

Flyktninger med en sterk tro

Fryser av urettferdighet,

Skjelver, roper brødre,

Lys for oss på veien,

Gi oss et håp, en hanske,

Så vi har noe å klamre oss til.

Vinteren dreper,

Kulden er en sigd,

En kald skulder, vanvidd

Av utslettelse.

Blomster fryser, håret,

Livet legger seg ned, stivner,

Går tilbake til kilden,

Ruller sammen

Som hjelpeløse barn, strå

Og lauv i skogen

Som blir til jord i morgen,

Når vinteren er over

Og alt skal formes på nytt

I skapelsen.

Vinteren er stille,

Og statuene står maktesløse

I Moskva, i St. Petersburg,

Bare de rike slipper unna

Med ulltepper

Til våren kommer igjen,

Og de døde kan stå opp.

Side 36

OPPHAV

Jeg er født,

Og mitt opphav er synlig

Over hele jorden.

Jeg er et ledd i en folkevandring,

Og har karet meg i land

Langt i nord.

Jeg er en skygge,

Og jeg reiser med denne

Natt og dag, som en pilegrim.

Jeg er et telt

Og lovsynger solen,

Og ordet, som puster liv i sjelen.

Jeg drømmer å få se

Lyset som skaper og gjenskaper

Og holder meg varm,

Og gir meg brød hver dag,

Så jeg kan skrive ditt navn.

LIVET

Jeg lever, og har levd noen år.

Jeg har ingen klarhet om tid og rom,

Og føler meg maktesløs

I møte med de store tenkere.

Livet er et ekteskap,

Noe vi ikke kan rive oss ut av.

Det er selve drivkraften, hjerte i skallet,

Som beskytter oss mot frost

Og daglig forvitring.

Jeg lever gjennom andre, og har et eget liv

Som døråpner og veiviser.

Jeg lever dag for dag, og kjenner

Tilhørighet til veien som bygger huset

Og skaper nærhet.

Og jeg har funnet årstiden

Jeg kan krysse grensen, og se alt.

Side 37

SOMMEREN

Sommeren skaper nærhet,

Og vandringen gjør meg rik

På opplevelser.

Jeg reiser over hvite fjell,

Til dalen med turister

Som spiser alt.

Sommeren gir meg noe vakkert

Som jeg tar med

Inn i vinterlandet, inn i huset

Når dørene lukkes

Og jeg er alene igjen.

SØVN

Jeg finner ikke søvn

Og går oppe om nettene

Med en svak lampe,

Og lever utilgjengelig

For telefonen er avskrudd.

Når jeg er søvnløs

Fører det til ingenting,

Og skrivingen blir et blaff

Med uforståelige noter,

Og hendene skjelver.

Søvnen er borte i veggene,

I taket, et sted i rommet,

I glemselens mørke krå,

Mens jeg går omkring,

Og legger meg,

Tenker på fuglene og Gud,

Før jeg aner på morgenkvisten

At jeg må ha søvn nå.

FORTROLIG

Jeg har sagt det før.

En berøring er fortrolig

Som regnbuen, ansiktet, kroppen.

Dine hender er fortrolige som skaperverket.

Side 38

FREM I DAGEN

Jeg er overbevist

Om at sannheten må frem,

At mørkemaktene må snu,

At de kraftløses dager er talte.

Lyset må frem i dagen,

Lyset som bærer oss gjennom rommet

Og hviler over oss om natten,

Skaper en ny glød.

Årstidene skal møte oss i sol

Og fylle oss med sitt nærvær,

Så vi kan vandre videre

Og kjenne at vi er sterke som fjell.

Med visdommen kom sannheten

Og banet veien for oss

Som portåpnere og budbringere

På veien til det hvite hus.

MOT

Jeg har mot til å si

Hva jeg mener om det meste,

Men mangler mot

Til å fortelle om livet

På et overnaturlig plan.

At jeg har mot til å leve

I stillhet for andre, og kjenne

At jeg er en av milliarder

Ansikter som kjemper

Om å nå målet, gjør meg sterk.

Mot er en drift, en lengsel

Å smake frukten, se bildet

Av den ene uten tårer,

Som er utvalgt og ren,

En engel gjennom natt og dag.

Side 39

KANSKJE

Kanskje nettene faller fra hverandre

Og vi er midt i mellom,

Lever litt lyssky på en øy

Og drømmer om farger og bokstaver.

Kanskje det merkelige skjer,

At dagene bretter seg sammen

Og gjemmer seg bak skyer av torden

Før regnet kommer

Og skjuler våre spor.

Kanskje stillheten senker seg,

Og vi er farlig nær en ny planet

Med umyndige som trenger hjelp til alt.

Da føler vi oss parkert,

Og kommer neppe videre

Før tiden tar årene inn.

HUSET

Huset åpner dører, vinduer

I landskapet som glir

Og vekker oss med skarpe farger,

Solen gyller.

Overalt er huset midtpunkt

I menneskenes elendighet, sminke

Som holder hjulene i gang,

Et dødt element med køyer og liggestoler

Og hundrevis av tv-kanaler.

Huset bugner av antenner,

Og hele verden presser på

Og borer i vegger og tak, som lekker,

Uten kyskhet for fremmede

Som river i kledningen og vil inn.

Alt møter oss i dette rommet som skapes

På veien til de levendes land,

Der ordene er vår kledning,

Og vi kan kjærtegne med verdighet

Alle de hellige, og engelen som lyser

Som den høyeste fra Israel.

torsdag 10. januar 2013

VEIEN BYGGER HUSET DITT av Sigve Lauvaas * Side 25-30 (Bok 2-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill.1

GAVE

Med enkle ord

Kan jeg gi deg en gave.

Du får mine speil.

Lenge var ordene urørt,

Innelåst i et skap

Laget av engler.

Nå kaller frihetens klokker,

Og ordene svever ut

Til folket som bærer.

Jeg gir mine enkle ord

En plass mellom stjerner.

Der kan de gylle sitt ansikt

Og lyse for verden.

VIDERE

Kom med i laget,

Kom videre med dine planer.

La kunnskapen flyte

Som aske på vannet,

Og bygg deg et hus i dag.

Bygg av kjærlighet til den ene,

Så blir det et prektigt hus,

Og gjestene banker på.

Kom videre med brødfabrikken,

Og se hevelsen gjennom vinduet.

Kom til poenget med livet,

Og gi deg et navn.

KJÆRLIGHET

Gi aldri avkall på kjærligheten

Til den vakre, den ene.

Og heng bildet på veggen,

Og la speilet henge.

La kjærligheten vokse

Og lys veien frem med visdom.

Side 26

VERDIG

Verdig er jeg til å vinne,

Og verdig til å gå

Gjennom ild og vann.

Jeg er verdig til å bo i huset,

Plante skog til nye hus,

Og bøker.

Bøkeskogen vokser villig,

Helt mot fjellet, inn mot stupet.

Det er kveld, og natt.

Fuglene forstår å tie

Når alle sover.

Fjellet sover.

Verdig kommer elven

Gjennom dalen, gjennom livet,

Inn i hagen til et møte.

Jeg skal møte hånden din,

Møte enken ifra Saba.

Milde måne,

Enken maler huset ditt.

FORTELL

Vet du hva skogen forteller?

At solen skaper gull av støv

Og smelter is til legedom.

Historien om den høye kommer igjen

Med kjærlighet.

Vet du hva min elskede sier

Når dikteren dør?

Han er gal, som en dommer med kappe.

Og fuglene flyr før tiden,

Men triumfbuen er åpen

For den ene.

Vi skal ikke bekymre oss.

De falske får sin lønn.

Og min elskede spiller i natten

Med åpent bryst

En guddommelig komedie,

Med verdig sjel.

Side 27

MINE ORD

Mine ord er ikke noe annet

Enn byggesteiner

I en urgammel tradisjon.

Mine ord rekker ikke lenger

Enn havet.

Og de færreste har sett dybden der.

Jeg er en gammel mann med ord,

På vei til kirkegården

For å plante og vanne.

Mine ord er kysset av engler,

Og løftet i bane rundt sol og måne.

De skal en dag komme igjen.

Ordene som er makulert, skal få liv,

Som fugleunger i vinterfjellet,

Som blomster til min kjæreste.

Mine ord er unnfanget i ordløshet

Og kjenner ingen hjemstavn,

Men retter seg etter stjernene,

Som gras og lyng.

EN PIKE

Min elskede har banket på.

Et øyeblikk var hun her på jorden,

Som en blomst.

Min elskede vokste opp,

Og ble til den eneste blant tusen.

Selv trærne måtte bøye seg

I min elskedes nærhet.

Hun var en pike uten navn

Som vokste opp til en skikkelse

Med favntak og velde.

Min elskede lever i minnet

Som en gullfugl, en sølvbekk, et lys

Som aldri slokner.

Min elskede venter i kordøren,

Og synger liv i huset.

Side 28

BANKE PÅ

Jeg banker på

Og er husløs.

Det regner, og kulden dreper

Fluer og mygg.

Jeg trenger et sted for natten,

Og er alene,

Og får komme inn.

Det ble en deilig natt.

Jeg vandrer hjemløs

Og spiser det jeg får.

Bakeren tømmer lageret

Til fuglene i byen.

Jeg smiler

På veien til grensen.

Endelig fri kontrollen

Av fattige og rike.

VANDRING

Over alt i verden

Vandrer folk mot noe annet,

Opplever ras og vulkan,

Tornado og storm.

Noen ganger kommer våren tidlig,

Og vandringsmannen

Ligger under åpen himmel

Tett ved en landevei.

Jeg fikk haik i Amerika,

Og kom til vestkysten igjen,

Med ryggsekken full av bananer

Fra en god butikk.

Over hele jorden vandrer noen

Mot ukjent mål.

Jeg var heldig, og kom tilbake

Til røttene.

Side 29

KJEDE

Om kjede er av gull eller sølv,

Blir du ikke mer verdifull

Som menneske.

Men det underlige er selve kjede,

At vi er kjedet sammen,

Og fremstår som en perle.

Som navn på treet er vi kjedet sammen

Og vet hvor vi hører til.

Og språket røper oss.

Vi lever i kjeder, og veiene knytter

Forbindelsen mellom by og land

Gjennom tusen år.

Når vi er ute og går, kjeder vi veien

Til vårt indre,

Og vi vet hvor vi har vært.

Slekt blir kjedet til slekt, og føttene

Binder sammen verden

Med usynlige bånd.

OPPLEVELSE

Jeg har festet meg til opplevelsen

Av ord som en kjede

I et testamente,

Ord som byggverk i en kirke

På fjellgrunn.

Ord er veien som bygger huset,

Som bygger menneskene

Inn i skaperverket,

Der jeg og du opplever, og blir forundret

Over utrolige ting som skjer

Med huset som forvitrer

Og forandrer verden

Til en årstid med skurtreskere og tornado,

Oversvømmelser og jordskjelv,

Til alt brenner,

Og huset lyser i ild og aske.

Side 30

VELGE

Jeg velger,

Og velger bort.

Ordene kommer

Og går forbi.

Ordene daler ned fra en sky

Og blir til et språk

Med skatter.

Jeg velger en skatt,

Og bærer den frem i verden

Som et barn.

Ta imot mine ord.

De er en gave, et speil

Fra mitt indre univers.

Ordene flykter inn i meg,

Og finner et hjem

Hvor de kan hvile ut.

Ordene er mine vokser til,

Og reiser som barn

I en lykkelig, og vanskelig verden.

Men best av alt er ordene

Som opplevelse

Av virkelighetens underverk.

SKRIV

Jeg skriver ord inn i himmelen,

Skriver noter som alle forstår,

Og strekker meg etter gjensvar

I en blågrå masse av skyer.

Jeg skriver til noen der ute, til den ene

Som gikk opp på et fjell

Og ble borte.

Nå skriver jeg til en stjerne,

Til den ene bak alle skyer,

Der himmelen er klar og ren,

Og englene danser.