MUSIKK AV ORD Poesi 2018-2 Side 42-44 *Sigve Lauvaas

Side 42-44

ORD

Ordenes tid er nå.

Vi favner ordene som lys.

Ordene er ringer i øre,

Smykke for et langt liv.

Friheten ligger i ordene

Som landskap, luft og vann.

Føttene går lett som fugler.

En dag skal alle fly

Med hvite kapper,

Og løfte hendene til de ordløse.

Vi skal være en bro

Før tiden ebber ut.

URKRAFT

Urkraften i alle mennesker

Ligger i cellene.

Hjertet taler i alle rom

Og spenner ryggsøylen.

Den første øvelse er søvn,

Som en ladestasjon

For hukommelse og liv.

Urkraftens tømmervegger

Er hvitkledde fjell,

Søyler langs veien.

Begynnelse og slutt er vevd

I urkraftens gåte.
Skapelsen er ufattelig.

Profetordet må åpenbares.

Visdommen må flyte inn

Før den store høytiden.

  

HVERANDRE

Vi bærer hverandre,

Og har luft og himmel felles.

Det innerste i oss er en rosehage

Vi må elske og dyrke.

Livet ånder gjennom oss

I ulik rytme fra dag til dag.

Den gåtefulle tiden fyller oss

Med oppgaver og glede.

Flytende setninger vinkler lyset

Så vi ser hverandre, og kjenner

Vår egen kraft som en mur

Død, pest og vinterstorm.

Jeg har ikke noe du ikke har.

Håpet har sin grunn i røtter

Stamme og greiner.

Våre prøvelser må vi tåle.

HOLD UT

Hold ut i nattens jag.

Se mot stjerner, og vent

Til din tid er kommet.

Spinn mens ordene løper,

Og hold fast på det gode.
La arbeid og drøm

Vandre som pilegrimer.

Lytt til musikk i bekken,

Og la ordene vokse i ditt indre,

Så du kan se klart.

  

BØLGER

Kveld etter kveld kommer bølger.

De slår mot bryggekanten

Og forteller om en lang reise.

Havets rytme er i bølgene

Som driver gjennom mørke og lys.

Båten som kommer, har målet i sikte.

Vårt liv er i bølgene.

Vår bår er tung av fangst.

Gjennom mange år har vi stemplet

Navn og adresse. Vår los er skaperen,

Som leder oss hjem.

SANNHET

Ordet er sannhet. Nattens lys

Forteller om veien. Livet er i tiden

Som en levende blomst.

Solen svinger og gir oss varme.

Uten himmelens omsorg, er vi fortapt.

Sannheten er dypere enn havet.

Gåten om det evige, er uutgrunnelig.

Vi sver, og bor i et rom med engler.

Uten nåde, har vi ingen fremtid.

Ordene er lagt oss i hjertet.

Vi er druer på vinstokken, frukt av lyset,

Som drypper fra himmelen.

Vi er viet til natt og dag, til sannhet.

Vi er aldri alene. I stillhetens rom

Åpner Gud dører – så vi kan se klart.

Bilde-ill.

MUSIKK AV ORD Poesi 2018-2 Side 34-41 *Sigve Lauvaas

Gamvik - høst

Side 34-41

SANG

Mitt hjerte ville gjerne synge en sang

Om menneskenes kamp med havet.

Englene synger om skaperen.

Gåten om alt - er ikke lett å forstå.

Mitt hjerte er tynget til døde.

All lidelse, frykt for krig og pest

Gir livet en skår i gleden.

Stjernene vrimler fra himmelkyst

Til jorden med gode drømmer.

Jeg synger om vinden som tar oss med.

Snart er vi på andre siden.

BEGYNNELSE

Uten begynnelse, ingen fremtid.

De første spor er et mysterium.

Vi skjermer våre barn. De skal folde seg ut

Og vokse i nåde og sannhet.

Vi fødes på nytt hver eneste dag,

Og livet er tro til døden.

Språket er en levende bok. Vi leser

Det siste måltid. Vi legges i jorden

Som løk og frø, velsignet av presten og kirken.

Bak gitteret lyser en ring av gull,

Der sirkelen aldri slutter. Hans navn er størst,

Som et evig ord. Det lyser for alle som lever.

  

DIKT

Diktet kommer smilende

Som en morgensol,

Som streif av varme hender.

Diktet folder seg ut som en blomst

Og åpner seg helt som et speil, en venn,

Og hvisker mitt navn i lyset.

Ordet er fuglekvitter og sang.

Det roper velkommen til verden.

All skapningen tørster det levende vann,

Og jeg er alene. Min glede er dikt

Som lyser i mørket og gir av seg selv,

Som solen og hvite konvaller.

I LIVET

La gro det som vokse må.

En stjerne, en måne lyser.

Hvert tre har lauv, et eget språk,

Som mor og far, og søsken.

I livet søker vi veien til evighet.

Vi løftes til åpne dører.

Vår sjel er liv. Vårt hjerte banker,

Og bærer bud tegn og under.

Det fødtes et barn i Betlehem.

I ordet er alle søsken.

Jeg tenker lyset forvandler alt:

Lauvet blir grønt, og graset gror,

Og blomster får nye vinger.

Snart vil det fly, snart vil det dø.

Vårt hjerte maler en skog av frø

Som spirer når våren kommer.

I høst og kulde drar vi fra land

Når blomsten visner, ser vi Gud.

Vi er omsluttet av evige armer.

FYRLYKT

Lyset kastes i vinden,

Som seiler over dalen.

Fjellet står rolig og venter

På streif av vår,

Mens vinden uler i tidens hjul.

Det er kveld, og lyset kommer fra himmelhall.

Det åpner en dør til Gud.

La alle folk i verden få

En fyrlykt som brenner i evighet,

Når livet er ferdig på jord.

Langt ute er armer som lokker og drar.

Vi er elsket som søster og bror.

All verden forrykkes og smuldrer snart,

Men vi som har hjerter av kjærlighet

Skal leve i hellig tro.

MALE

Jeg kan male fjell, men ikke levende folk.

Jeg maler en sang om livet mitt,

Og ekorn i gammel eik.

Nøttene ligger på bakken, og barna ler.

Jeg maler kontraster, mørke og lys,

Men mest om Guds kjærlighet.

Mot kvelden maler jeg visne strå

I et fargesprakende landskap.

Gud vet hva jeg maler når det blir høst

Og ansiktet tørker ut.

Da maler jeg hvite fugler

Over huset mitt, over fjell og fjord,

Med kurs for et varmere land.

Så maler jeg engler og lys.

KRIG OG DØD

Kanskje er tiden

Siste holdepunkt i livet.

Tiden som snakker overalt.

Vi venter at tiden skal fly

Over til andre siden,

Og etterlate oss kalde og nakne.

Krigen har rett, den åpner

Med å dele ut blomster,

Før rakettene tar fyr.

Døden er en åpen grav,

Og alle som er i følget synger

Før kisten blir senket ned.

Nå tennes et lys i kveld,

Og blomster pryder ditt minne.

De skjelver, og noen gråter.

MYK JORD

Jorden er myk.

Vi kan begrave de døde.

Krigen er slutt, og kornet er sådd.

Snart er det høst, og vi baker brød.

Jorden er rik nok for alle.

Kilder åpner for tørstige barn.

Hender er varme - som speiler Gud.

Vi kan be med utstrakte armer.

Akset er modent, men kornet skal dø

Før nye spirer skal komme.

Dagene roper som barn på jord.

Tiden er kommet i krise.

Vi lever farlig, – med uår og krig,

Men snart skal breisen smelte.

GJEST

Høflige gjester kommer og går.

Jeg puster i en privilegert hage,

Og omgås med stjerner.

Prosessen er i gang. Vi hører bulder og brak.

Noen blir lemlestet, andre blir tatt.

Snart kjenner jeg ingen – som er tilbake.

Kroppsgrenser blir overtrått.

Navn blir hengt på en offentlig vegg

Til advarsel, skremsel og plage.

Jeg finner meg selv på en avgjemt gård,

Langt fra folk, uten noen å stole på.

Men, jeg har en venn med nerver.

På byggeplassen er gamle kyr,

Og ingen passer de gamle.

Barn og mødre går hånd i hånd til fabrikken.

Min søster kommer hjem en kveld.

Hun går over lik i Berlin, og kan ikke tro

At livet er verdt å leve.

MIN SØSTER

Hennes vugge var i Køln.

Hun ble tidlig gift, og skriver bøker.

Hun tenker på et hus som brytes ned,

Og brenner i en ildovn, som Daniel.

Hun ser sine egne barn gå opp i flammer.

Fokuset er tett opp til vår tid. Vi lever rytmisk

Og forstår fremtiden bare delvis.

Min søster kommer ikke tilbake. Hele familien er knust.

Det går en vei til bakgården, men ingen vei ut.

Her kunne vi puste fritt – før stormen.

PUST

Jeg puster i ord.

Å dikte er en måte å leve på.

Ordene drar meg videre – flerfoldige mil.

Jeg ser åser og fjell,

Og mennesker som strekker sine hender.

Mine øyner er ikke i fengsel,

Mitt hjerte sover ikke.

Å høre musikk av ord skaper varme.

Dråper av ord er toner fra en buestreng.

Jeg tillater meg å synge med.

Ordene svømmer nedover bryste

Og åpner celler i kroppen, så jeg kan se.

Tørre og gamle ord blir spenstige og nye.

Jeg er svanger med ord.

De kommer til sin tid, og gir seg til kjenne.

FØR

Vi var yngre før.

Vi hadde ikke oppdaget Amerika.

Hjørnesteinen til huset var ikke på plass,

Og vi visste ikke om hverandre.

Før ordene smeltet og ble til en deig,

Var de festet til en sky.

Ordene kom med lyset og klamret seg til oss.

Vi løftet ordene, og gav dem kjærlighet.

Melketenner kan ikke lyve.

Men når språket setter seg, har vi nok å bestille.

Alle vil ha et ord med i laget.

Menneskene kommer sammen som duer

Og gleder seg til våren.

Før var vegetasjonen saftigere, grønnere,

Tror mange folk. Men sannheten lyser i barna.

I begynnelsen ble alt skapt, og det var såre godt.

I dag må vi så og høste, for å overleve.

Og solen vekker oss, og favner oss

Som i gamle dager.

Vi fødes og dør til en evig forvandling.

PUST

Himmelen puster i oss.

Fra fele, trekkspill og gitar høer vi pust.

Og noen applauderer.

Vi er lykkelige, og slår oss til ro,

Lettet over godværet.

Alt som begynner, slutter en dag.

I slottsparken går noen til grunne.

De har ikke pust igjen, og dør som trær.

Hver dag kommer folk og åpner dører

For en ny verden.

De skal lære å puste, lære å takke.

SØVN

Jeg mangler litt søvn, men klarner opp.

Barn roper i juniregnet, og jeg går til sides.

Ordene smelter på tungen, men jeg skriver.

Det blir til en bok om nærhet og lykke.

Jeg sover i en drøm om å bo avsides.

Noen ganger brenner huset ned, og jeg må flykte.

Når jeg våkner, opplever jeg en ny verden.

Mitt løfte er å skape noe før jeg dør.

Folk sover på toget, på flyet. De sover

Forbi stasjon etter stasjon. Og våkner først

Når det er for seint. Det gjelder våre barn.

Vi må våke over lyset, så vi kan leve.

PASS

Pass ledig. Sett deg på flyet.

Dikt deg en plass i FN, og sving deg opp.

Du kan flere språk, og talens kunst.

De utvalgte omfavner deg, og løfter deg i kor.

Du har penger og kan betale.

Hva er et pass, mot en fredelig verden.

TID IGJEN

Jeg ville holde fast tiden,

Men ble dradd på veien

Til et bibliotek, et torg av bøker.

Løse munner satt utenfor og gråt.

De hadde ikke språk, ingen matpakke,

Bare et løfte – å reise når tiden stopper.

Jeg leser skyene, sol og vind,

Og vet at dette er en spesiell dag.

Formørkelse. Tiden varsler noe stort:

At hele verden er styrt av den ene.

Jeg ville vinke når toget gikk,

Og klemte meg fast til vinduet.

Den åpne munnen hadde mye å si,

Men ble stanset av røyk og flammer.

VAKKERT

Et vakkert landskap, vakre folk,

Gode mennesker som fyller rommet.

Det er en glede å kjenne pulsen, atmosfæren

I dette grenseløse landskapet. Her hviler

Søsken, en mor og en far.

Vakkert å se fjellet, skogen, sjøen,

Og høre bekken sildre og klukke nedover

Mot et ukjent hav. Her går båtene med sin last,

Og menneskene åpner seg. De snakker med Gud,

Lyser opp landskapet.

JUL

Du gav meg de fineste gaver:

En ring og en krans. Og torner lå strødd på veien

Fra Betlehem til Golgata.

Men graven er tom.

Du lever i dag i De levendes land

Og holder oss fast i ditt ord.

Julens budskap til alle er gaven vi fikk

Når Jesus ofret sitt hellige blod.

MUSIKK AV ORD Poesi 2018-2 Side 24-33 *Sigve Lauvaas

R.Larsen-ill.

Side 24-33

BRØNN

Jeg drikker vann fra brønnen.

Og gir av det levende vann.

Jeg flyr med ditt budskap til alle folk

Og bøyer meg for din fot.

Brønnen er dyp som havet.

Ditt vingespenn rekker over alt.

Lyset fordømmer mørket

Og vekker oss til en ny dag.

Når vannet blir vin, skjer et under.

Og dørene åpnes for deg.

Musikken i ordet skal fylle vår jord.

Du gir oss det levende vann.

KAPELL

Jeg sov i ditt hus,

Og du løftet meg ut i hagen.

Vi tente et bål – så alle fikk se

Lyset fra Jerusalem.

Døren er åpen for alle folk.

Ditt tempel skal være et bønnehus.

Her kan vi møtes fra dagens strev,

Og legge av våre byrder.

Du vekker oss med orgelbrus.

Englene synger halleluja

Og lyser fred over mørklagt jord.

Og jeg kan sove trygt med lampen på,

For du er min Gud.

  

OLJE

Salv meg med olje.

Gi meg nattroser til trøst.

Dra teppe over meg, så jeg kan hvile

På din sydvendte veranda.

Gi meg et beger med olje,

Og honning, – for min elskede lever.

Vi skal møtes igjen på den ytterste dag

På Oljeberget, i Jerusalem.

Velsign meg med dine gaver,

Og gi meg av livets vann.

Hver dråpe er ord fra Vår himmelske far,

Som gir oss sin nåde i bøtter og spann

Så lenge det heter dag.

SÅR

Jeg var fange i natten,

Og mine sår ville ikke gro.

Du salvet meg med olje

Og helbredet mitt hungrige hjerte,

Så jeg talte i tunger.

Med tårer og sukk bøyde jeg kne

Og våknet av turtelduer.

Ditt budskap skal ut til de fattige, små.

Og lyset skal vokte din fot.

Hver fange skal åpne sitt hjerte for Gud.

Og han vil salve dine sår.

Han velsigner alle med nåde og fred.

Og pleier de verkbrudne med olje.

Hans kjærlighet kan helbrede.

Hans navn er veien til Paradis,

Der klokkene kimer og kaller.

  

TONER

Jeg samler toner til en sang

Under en lauvtung gran.

Over et belte av hengebjørk

Ser jeg en ørn.

Din skjønnhet i alt som lyser i sol,

Vekker mitt hjerte og sinn.

Og under skyer som trekkes mot sør

Finner jeg tonen til sangen din.

Jeg elsker de lauvtunge trær.

Eik og bjørk, lind og lønn,

Jubler i skogen - når det er vår.

Det fødes saft i lauv og gras

Som summer av bier og lekende barn.

Jeg skriver om dansen i trær og lyng,

Og legger mitt hode på skakke.

Jeg lytter til toget som farer forbi,

Og ser fugler i kor over elven.

De pløyer luften, og sier farvel.

Så er det høst i hagen.

LANDSKAP

Jeg husker mennesker. - Et langt liv

Er en vei med bilder. Landskapet åpner seg.

Det speiler kunnskap og visdom.

Lyset er usynlige tråder fra en mektig sol

Som forvandler landskapet.

Det åpner seg for oss gjennom hele livet.

Skapelsen er en gåte, et mysterium, en kraft

Som fyller jorden med sang og glede.

Alt levende blir løftet.

Vi hører Guds stemme i naturen. 

Landskapet favner alt og alle

Og skaper et rom for bankende hjerter

I de levendes land.

VANN

Vi tørster etter levende vann.

Markene er tørre. Vi lever i et ørkenland.

Vår sjel er omtåket. Vi ser ingen stjerner.

Vi ser ikke veien vi skal gå.

Gullet ligger i fjellet, og vi har ingen meisel.

Vannet speiler skyer som driver med vinden.

Vårt hjerte banker for deg.

Du som skapte himmel og jord, er lyset i verden.

Vi tørster etter sannhet, visdom og kjærlighet.

Dine varme hender omgir oss.

Sol og stjerner vekker oss til din brønn.

Du gir oss liv i overflod. Ditt korn spirer

Og gir mat til slekt etter slekt.

ENSOM

Er du ensom? Søk i ordet etter en venn.

Hogg ned skogen, så du kan se.

Over alle fjell lyser en stjerne.

Tusen fugler flyr i kveld, og vi er alene på en øy.

Ensom mellom trær i parken, mellom høye hus,

I et rom som åpner og lukker for deg,

Ser jeg en blind mann. Det er Bartimeus.

Og snart skjer det et under.

Du og er født blind, men ser verden som en falk.

Fra det høye stuper den etter sitt bytte. 

I din ensomhet kjenner du lengsel etter et anker.

Tiden flyr, og vi har ingen tid å miste.

  

LESE

Folk leser ikke.

Gamle folk kalker ned.

I seksti år har jeg skrevet,

Og bøkene blir brent på bål.

Folk tåler ikke å se tegninger av fanger

Som kryper til korset.

De vil helst ha søt mat, øyeblikk

Som overskygger sjelens innerste tanker.

Folk blir stående å applaudere

Når verden går på skakke.

De tror ikke på Gud,

Og betaler avlat for en god jobb i staten.

Å lese om klima er farlig kost.

En vet ikke hva en skal tro.

Våpen sterkere enn døden,

Er levende ord.

BLOMST

Ordene blir til blomster

Som sprer seg over hele jorden.

I et nu kommer de gjennom luften,

Over alle grenser, og smiler.

Ordene bærer lys og frukt til barna

Som klarer å se en ny verden.

De fødes til liv, og vokser som blomster.

Og alle vil ha del i denne gleden.

De favner hverandre, og spiller

Så jorden skjelver.

Da er det noen som dør.

Og en minnekrans blir flettet for alle

Som går ut av huset.

TEGN

Vi ser tegn i tiden.

De lukkede dører skal åpne seg

Og lyset skal slippe til.

Mens noen stamper mot brodden,

Vil andre gå veien til Betlehem

Og høre sang av engler.

I begynnelsen er en oppklaring, en tanke

Som følger oss hele livet.

Og alle trenger en omvendelse.

Fyrtårnet i verden er Israel,

Ikke gater av gull eller frukt av nåde.

At barnet kommer hjem til slutt,

Forteller om en åpen dør og en levende tro.

Alle som har mistet sine kjære,

Vil en dag møte dem igjen.

På flyplassen i Tel Aviv faller gledestårer

Over underet som har skjedd.

ANSIKT

Uten vinter, ingen vår.

Vi leser skriften, og får visdom.

Vårt ansikt vitner om ordet.

Det er tonen i vår sjel.

Det er speilet som skaper diktet,

Som skaper sangen som varmer mitt hjerte.

Det er ordet som åpner porten

Til den levende hagen.

Betroleser er mer enn ord.

La meg fortelle om en venn som feilet.

Med kjærlige hender ble han løftet til Gud,

Og han fikk et nytt ansikt.

HJERTER

Dager og netter hørte jeg musikken,

Og skimtet lyset fra fjellet.

Solen står opp, og legger seg bak alt.

Og etter vinter kommer vår.

Våre hjerter beveger seg i takt med årstidene.

Vakre barn, enkle barn på rekke og rad,

Som blomster i veksthus, som trær i hagen.

Snart kommer høsten. Da daler solen

Og blender vårt vindu. De hellige engler

Kommer med fred. Og det er jul.

All sorg er borte som dugg for solen,

Og vi kan pynte vårt juletre.

LENGT

Jeg lengter etter gras og sol, og frukt og bær.

Jeg lengter etter vårens gave,

Og hører fuglenes glade dans.

Jeg friskner til når jeg ser en lerke.

Og vinden puster i alle trær.

Med runde lepper og smil i blikket, jeg ser et ekorn

Ved huset mitt. Den piler hurtig mot furuleggen,

Og driver idrett med stram profil.

Jeg rusler rundt med en kjærlig mine

Og vokter sauer og hvite lam.

Jeg jager ulven og favner livet

Som gjør meg levende, øm og varm.

Jeg lengter nå til sommertiden, og høste jordbær

I hagen min.  Men alt skal modnes

Før snøen kommer.

Den stenger veien for buss og bil.

ORDENE LØPER

Ordene løper i mine fotspor,

De følger meg natt og dag.

Alt jeg berører, er ord som lever.

Forsoningens brød er mat.

Ordene synger i vind og skyer.

De metter jorden med kjærlighet.

All vokster lyser som barneøyne.

Nå er vi fremme. Vår sak er klar.

Ja, ordet lever i hele verden

Og fyller sjelen med visdom, lys.

Jeg elsker ordet som gav oss livet.

Snart ser vi kongen i Paradis.

RUSLE

Jeg rusler litt rundt i byen

Og hører latter og barnegråt.

Jeg deler seng med en fremmed

Og kan ikke sove mer.

Jeg rusler fra hageporten

Til Bakeren Helgefred.

All jordisk gods må jeg glemme

Når jeg finner min elskede.

Det gjelder å våke når tiden gir vink

Om noe vi ikke forstår.

La sansene spille, og kjenn Guds hånd

Når bølgene slår mot land.

Så møtes vi hist i paradis

Med engler i hvite klær.

All jorden synger. Nå er det jul.

Vår frelser ble født i dag.

  

DU KOMMER

Du bærer over med meg.

Siden du kom har du vært vev i min vev.

Du flyter på mine årer,

Og jeg løfter dine øyenbryn.

Du kommer til meg,

Men din sjel er reservert som en olding.

Du betrakter meg fra siden med forsonende blikk.

Dine negler er lange, og kan ikke slites.

Jeg kjøper frø til ditt blomsterbed.

Du fisker med øyner i vannet.

Oasen skal speile kjærlighet, og halvmånen lyser.

Alt som er kjøpt med penger forgår.

Din kjole, ditt bølgende hår, din bil

Forteller om spenning i livet.

Siden du kom har du vært vev i min vev,

En båt på havet, et hjerte som slår.

Du roper etter mine armer.

SKATT

Du gir meg en skatt på jorden

Og ønsker en åpen dør.

Du betaler hvert skritt på veien,

Og gir meg en modig hånd.

Jeg elsker deg som en flamme.

Jeg elsker deg mer enn før.

Du maler portrett, malerier,

Og donerer alt for en hellig sak.

Du er en skatt for våre kjære,

En ring for fremtid og håp.

STILLHET

Jeg hører en annen stillhet.

Stjernene spiller på strenger av gull,

Og jeg er i et annet land,

Der ordet vokser som barnet.

Stillheten bak alle fjell

Kommer når det er natt. - Som vinden puster,

Er livet min lønn. Jeg hvisker navnet

Og kjemper med Gud.

Jeg elsker meg selv til det siste.

Susen fra trærne åpner min munn.

Jeg synger som fugler fra havet.

Når dagen er ferdig, og båten forlatt.

Da lyser navnet ved graven.

FYRTÅRN

Jeg ser fyrtårn, og tiden flyr.

Den haster med toget, i trikk eller bil.

Alt skal videre i korridoren.

Her er vi sammen. Vårt indre liv

Skal lyse som fyrtårn i verden.

Ordet skal tenne gnist, bygge bro,

Og hjelpe oss over når det er kveld

Og livsbålet slokner.

Dønninger klapper mot strand,

Og bølger åpner sitt gap.

Havet speiler hver kvinne og mann

Med nåde og fred, -

Og åpner sin munn til en tale

Når båten seiler med barnet.

Lyset er vevd i en hellig sky.

I Stillhetens dal høres toner av englesang.

Et fyrtårn er sløkt. Det er vinter på jord,

Og sorgen er stor over landet.

Det graves en grav for de hellige, små.

Det lyser i flagg før vi sovner.

MUSIKK AV ORD Poesi 2018-2 Side 16-23 *Sigve Lauvaas

Madagaskar-ill.

Side 16-23

BRO

Bro, bro Brille.

Snart er høsten over oss,

Og vi må finne oss et skjul

Før vinterstormen kommer.

Bro, bro Brille.

Alle er en liten bro, en vei

Fra far til sønn, fra mor til datter.

Og alle reiser med bil, båt og fly

Så lenge vi lever.

Bro, bro Brille.

Ingen kan hoppe over elven nå.

Alle må finne sin tid.

Vi skal leve, handle, og tørke støv

Før festen i himmelhaller.

LYSET

Mørke og lys går hånd i hånd

Gjennom tidens karusell.

Stjerner, måne og sol har sin egen vei

Og styres av krefter som holder.

Jeg tenker på ordet som kom til jord

For å gi oss trøst og varme.

Jeg tenker på nåden, og barnet ditt.

Men, Jerusalem lyser evig.

SPEIL

Det dypeste speil er havet.

Det er som et øye, et hjerte som slår

For Israel, og de tusen hjem

Som lever på nåde.

Speilet har vi alle - i oss selv.

Vi er barn som kan se og høre.

Vi føler støy og angst når havet brøler

Og skyene flyr som en drake.

ORD

Ord er bindeledd i en setning

Som bokstaver og tankestrek.

Ordne lyser og gir mening,

Og har en veldig virkning i sammenheng

Med andre ord – som danner en varde

For helhet og kraft.

Ordene gir varme, og lyser i verden

Som barn og gode mennesker,

Født som greiner på livets tre.

Her er vi søsken, og kan møte hverandre

Til alle tider, så lenge vi har et budskap,

Et ord mer verdt enn gull.

Livet vekker oss til kjærlighet,

Visdom, og bønn for vår bror.

Ordene er grenseløse, som levende vann,

Som nåde fra Gud.

MÅLLØS

Målløse blir vi i møte med skaperens prakt.

Naturen åpner sitt øye, og vi kan se.

Våre hender strekker seg ut etter lyset,

Og plukker blomster og bær.

Alt er over alle grenser. Vi har ikke ord

Som kan måle seg med denne mosaikk av

Fugler, dyr og mennesker, i skjønn forening

I et stort rom, en uendelig hage. Alt er et mysterium.

Bare Gud kan forklare denne gåten.

Jeg er målløs over livet, og må bøye meg

I takk og jubel til en levende Gud.

  

MUREN

Muren er falt.

Med meisel kan vi ta med oss et stykke.

Lyset er komt til jord.

Vårt hjerte kan favne det alle kan kjenne og se.

Solen åpner seg til liv i oss, som blod i maskineriet.

Alt er et under, en skaperorden ingen kan forstå.

Uten tro er livet mekanisk,

Som roboter og gamle dreiehjul.

Muren over alle murer er Guds fjell, ordet.

Her kan vi forsyne oss, natt og dag.

Stykke for stykke kan vi dele ut til alle folk.

Det er vår lodd å være tjenere for ordet.

SVING

Jeg kan ikke danse,

For jeg kan ikke svinge meg.

Salomo lot meg gå naken og hjelpeløs.

De høye hæler gjorde meg kvalm.

Ingen ville komme til meg, ingen lærte meg

Den gamle sangen om livet.

Jeg reiste meg fra bordet.

Glassene klirret, mødrene var hjemme,

Og noen satt med enker og holdt varmen.

Jeg kondolerte og gikk ut av hønsehuset

Med sus av musikk i bakgården.

Her kunne de flaske seg, uteliggerne.

HØRE TIL

Jeg hører ikke til,

Er feiltilpasset i denne verden,

Født under en annen stjerne, avskåret

Fra vinduet med lys fra slottet.

Jeg spiller sjakk med meg selv,

Men har hjertet på en annen planet.

Triste, ensomme kvinner i parken roper,

Men jeg svarer ikke. Jeg er helt alene i verden,

Men har en ekte sjel.

PORTEN

Jeg klatrer over klostermuren.

Stålgitteret var to meter høyt – rundt hele eiendommen.

Jeg ringte på, midt på natten. En nonne dukket opp,

Ute av seg av å få besøk.

Jeg fikk komme inn, og fikk varmet meg i foajeen.

Her ble det servert mat og drikke til frokost.

Jeg fikk omvisning i hagen og noen traktater.

Porten ble åpnet – og jeg fikk slippe ut.

VENNER

Mange er på nette, og blir kjærester

Under blå himmel, gjennom syltynne tråder.

De tørster etter hverandre

Og gir alltid et signal.

Venner smelter på nette, som kopper og bly.

De skåler og drikker hver med seg.

All tungsinn er borte, og solen stiger.

De finner hverandre som naboer

Og trøster seg med noe som har skjedd.

Inderlig mett av dage kan de puste ut

Og la båten gå. Det er ikke for tidlig.

De har ikke mer å gi hverandre.

Trygt har de sover, og nå er det for sent å snu.

UNG

Det lønner seg å være ung.

Alltid litt yngre enn den andre.

Vi skal leve lengst, oppnå fordeler på flyet,

På trikken, langs veien med den utvalgte.

Vi kan kjøpe oss en alder, velge om vi er barn

Eller voksen, dame eller mann. Kjærligheten er på børs,

Og vi kan kjøpe aksjer i det beste selskap,

Bare vi har den rette alder, og det er bare et papir.

Å DELE

Vektskålen deler døgnet.

Mann og kone deler frukten

Til tusen frø som vokser inn i himmelen.

Vi deler med hverandre ord og bilder,

Så vi kan se klart i speilet.

Vi deler hagen, så alle kan dyrke.

Vi deler eiendom og gull,

Og vokser til varder, lyktestolper.

Vi er tydelige før øksen hogger treet.

VIRKELIG

Der er ikke mening i ord

Som samler sykdom som sprer seg som pest

Og ødelegger landskapet, folk og fe.

Denne virkeligheten i tiden er historie.

Da hadde vi et ritual å hjelpe,

Men det var for seint.

Jeg krysser grenser og bygger et nytt hjem,

Og følger veien til brønnen.

Jeg holder taler, og dypper penselen i glasset

Med de edle dråper.

Jeg vil overskygge verden med lys

Før natten innhenter oss.

VELSIGNET

Du og jeg er velsignet. Vi er velsignet

Med mat og klær, lys og varme.

Vi har god samvittighet, og vi kjenner ikke løyn.

Som sjøfolk kan vi navigere,

Og finner frem i de smuleste farvann.

Min historie blir skrevet med blod

Dyppet i kjærlighet.

Men jeg har en bønn: Å komme igjen

For å velsigne de hellige.

ORD

Gi meg et ord, ikke en kaktus,

Til dagen jeg har fått.

Gi meg greiner til det store treet,

Så jeg kan klatre og være glad.

Unge roser kommer med nye skudd.

Grønne blader folder seg ut.

Alle vil fortelle om seg selv og været.

Men skaperen får ikke et ord.

HVERDAG

I denne tiden er det lett å forhaste seg.

Forventning og mål henger ikke sammen.

Vi skapes til stjerner, men dør som de andre

Når ventetiden er slutt.

I hverdag og fest har vi samme tid,

Og urviseren tikker mot null.

Alle har nok med å spise og sove.

I stillhetens hus er der snøfnugg på ruten.

En vakker dag kommer engelen ut.

Vi får en forsmak på hva som vil komme.

Sykdommen løper som hyener og ulv.

Våre gjester er mange, men snart er det over.

Blikket er stivnet, og kroppen sover.

Lang er veien til himmelens Gud.

KVELD

Det mørkner i parken, i hus og hytter.

Øynene hviler, men hjertet slår.

Kroppens organer kan puste i tiden,

Men utenfor står engler i kø.

Som barn på jorden har alle et anker.

Kjærligheten er vin og brød.

Vi trenger hverandre og synger sammen.

Hvert ord er lys. - De bryter mørkets lenker

Og åpner veien til Fader Vår.

HÅPET

Håpet er rent, og sterkt som stål.

Jeg har et håp som skal leve.

Det ligger i troen et mesterlig håp

Om en gang - å alltid leve.

Vi overlever døden. Det er en gåte.

Vi overlever tiden. Det er uforståelig.

Etterpå står vi i kø for å spise

Av lammet, det levende brød.

Håpet på jorden lyser i rommet.

Vi håper og tror på en skaper, en Gud.

Vi håper å møtes med slekt og venner,

Bak alle gardiner, i Paradis.

BESØK

Hvis du kommer, vil jeg ta imot deg med åpne armer,

Følge deg på veien vår.

Vi er sammen om å eie dette stedet.

Øya lyser uti havet - som en stjerne i det blå.

Hvis vi overlever krig og smerte, skal vi danse,

Finne tonen til en enkel melodi.

Vi skal bygge oss et hus ved stranden

Og leve livet som de gjør i gammel tid.

Alt rundt oss, er en gåte. Og nakne går vi her ifra.

Hver en sjel som kommer med sin klage,

Trenger hjelp å se – og lytte til ditt ord.

Der finnes håp for alle. Snart kommer Gud tilbake

Og henter sine til den nye jord.

  

KRAFT

Ny kraft kommer i lyset.

Medmennesker lyser på jord.

Vi kler oss nakne for hverandre,

Er speil og lys - i gjerning og i ord.

Kraften er i våre lepper.

Våre lemmer er druemat.

Vi går på stien til det høye fjellet.

Her møter vi en venn og bror.

Kraften lyser over hele verden.

Stjernene strekker sine armer ut.

Vi kan hvile trygt når mørket faller.

Vi er vevd av gull til himmelkor.

HJERTE

Mitt hjerte slår under isen, i vinterkulde og snø.

Min elskede hører mitt hjertet – og våkner av det.

Alt ligger åpent i dagen. Jeg ser barn i det blå.

Og klokkene kimer for alle i dag.

Det er skuddår, og tiden henger ikke på greip.

Våre hjerter smelter til våren.

Og vi skal gifte oss snart.

AVSTAND

Alt har et mål, og en avstand.

Vi leser fra A til Å.

Vi beveger oss gjennom livet

Og drar tiden med.

Vi måler hvert skritt til graven,

Og fødes hvert sekund.

Vi ånder i kraften fra Ordet,

Og lyser i evighet.

R.Larsen-ill.