VEIEN BYGGER HUSET DITT av Sigve Lauvaas * Side 12-18 (Bok 2-2013)

KJELLFRID HERREDSVELA-Ill.2

VEIEN

Gi meg veien tilbake.

Lys mine stier.

Åpn dørene til de skjulte rom på kartet.

Gi meg gnisten av liv, lengt av vår.

La meg høre dine harpetoner,

Og lær meg kunsten å male fjell

Og ansikter i hverdagen.

Lær meg å se mirakler.

Og brett mine ermer opp,

Så jeg kan gå veien med glede.

Gi meg nøklene til huset,

Som står ferdig på andre siden,

Og lær meg å elske dine ord.

VENNER

Vinden reiser med sangen.

Mine venner reiser.

Jeg er alene tilbake i ruinbyen.

Vindusrutene er knust.

Sangen er lauv og strå i vinden.

Mine venner gråter på veien,

Og solen går ned.

En ny dag våkner,

Og sommeren er nær,

Med luftige skyer, og vind i solhatten.

Jeg møter nye venner

Som driver fremover på veien

Med ryggsekker og sang.

I samme båt som greiner og lauv,

Bølger vi på havet.

Og veien er som livet, en reise

Som varer gjennom lange tider,

Til byen blir gjenoppbygget

Og murene blir tette,

Og huset er ferdig, med åpne dører

For venner som synger

Jerusalem.

Side 13

BROEN

Når jeg går over broen

Tenker jeg på sommeren på andre siden.

Jeg har minst mulig med,

Men fylles av minner, og drømmer

Om kildevann, og et høyt fjell

Med utsikt til Sion.

Broen er tett med folk

Som skal over med historien.

Og bærerne har med puter og madrass

Til å hvile sitt trette legeme.

Menneskene går med lystig blikk,

For de har ingenting å frykte.

Men broen er lang for de fleste,

Og verden er blitt en inntørket oase.

På veien kjenner jeg vår, mer enn høst,

Og synger for meg selv

Til tonene flyter over brokanten,

Og hele verden kan høre.

Jeg fylles av ånd, og ser syner

Om det som skal komme.

ORD

Ordene kommer i bunter

Og tryller frem de vakreste lyder.

Maleriet åpner dører, og stemmen går

Som vind gjennom landskapet.

Med vinnende blikk lyser ordene imot oss

Og gir oss en ny sang, et dikt

Om å elske.

Ordene kommer noen ganger alene,

Og banker på til vi våkner fra høstens dvale,

Og kneler, oppløst i setninger

Som blir til en ny vår.

Ordene tryller i luften, og speiler oss

Fra ord til ord, og spør

Hvor mange vinger vi har.

Side 14

SANG I TRÆR

Trærne var fylt med ord.

Og om høsten var det fest

Med moden frukt.

Ordene var gylne, dansende øyeblikk

Som gav oss åndelig melk.

Trærne var hendene mine

Som samlet nektar og honning

Fra luftens rikholdige beger.

Og jeg snakket med hemmelige ord

Til venner fra en annen verden.

Jeg var fylt av blomster

Som sang liv i treet, og snakket

Med greiner og lauv om en ny sommer.

Og jeg hadde et hjem i nord

Med mennesker som ventet på meg.

DRØM

Jeg har en drøm.

En måne lyser inn i sjelen

Som våkner med bilder

Av den ene

Jeg elsker mer enn havet,

Elsker over alt

Med gull og sølv, og et rent hjerte.

Jeg tenker i drømmer, og drar tiden

Inn i rommet, inn i klærne,

Og holder meg varm

Til jeg våkner til eplehøst

Og tur i parken.

Den ene er en drøm,

Og jeg er en skygge i natten

Som skjuler mitt ansikt.

Men jeg holder gullfuglen høyt,

Og drømmer fremtidens testamente

Sammen med den ene,

Sammen om alt.  

 Side 15

HUS

Gulvet er skjevt,

Taket lekker,

Hengslene skriker,

Låsen er ødelagt.

Brønnen tørker ut,

Bonden slutter å melke.

Kirsebærtreet går i stormen.

Spillerne legger opp.

Alene i verden, ensom

Under gråblå himmel,

Svever mellom natt og dag,

Sover lenge.

Gulvet skjelver.

Hammeren ruller i luften.

Himmelen blinker.

Regnet kommer.

Huset svaier som trær.

Bruden venter i blinde.

Ingen kommer, og ingen går

Huset er en gammel kvinne.

SOL

Drikk, sier solen,

Drikk, sier trærne.

Og menneskene drikker,

Og skogen vokser,

Og solen blir rød om kvelden.

Og solen våkner som en maisåker

I Wisconsin, og drikker,

Og fuglene drikker,

Og løfter sine vinger mot solen

Som snakker fire språk.

Årstidene skifter, og solen innbyr til fest

Med hvit melk, og druer.

Og solen danser i dundyner og lauv,

Og du er min hjertevenn.

Side 16

FJELLET MALER

Kvernen maler, katten maler,

Fjellet maler.

Fjellet byr seg frem

Nakne, i all sin skjønnhet.

Fjellet maler alt

Med glød, og gir sitt bilde ansikt

Med en lekker flor, med farger

Du knapt kan ane.

Fjellet maler med nyutsprungen bjørk

Og lyng, og gras og busk,

Og under alt en flor av blomster

Som glitrer frem i sky

Og stemmer sine strenger

Til en vakker melodi.

Fjellet maler med blåsvart glans,

Som øyner i en klippedom

Med messelys.

Og over alt taler himmelens tildekte munn

Inn i klippens mørke vegg,

Og sletter alle spor av tid

I barnekor og lek, og brudevals.

EN KVINNE

En kvinne kommer, og bærer et barn.

Hun har ingen mann,

Og synker sammen ved korveggen,

Der nonnene går svartkledd

Og tier som en mur.

Stjernene kommer inn i rommet,

Og kvinnen dier barnet.

Og sammen synker alle ned

Og tilber den ene

Som holder hjulene i gang,

Og bærer verden i sin hånd.

Kvinnen kommer lenger frem,

Og er alene med Gud. Og barnet sover,

Mett av kjærlighet, som en hvit engel.

Side 17

TRÆR

Trærne er syke,

Skogen gråter og visner bort.

Trærne faller til jorden i stormen

Som gress og lauv.

Og søvnen kommer over oss alle

Med sukk og stønn.

Trærne kranser landet, og hvisker

Om syke trær som dør

Og bekker med gift som brøler

I kvikksølv og malurt.

Og menneskene går fredfulle

Inn i en ny høst, som gir og tar,

Til de usynlige fanene gir kunnskap,

Og noen blir berget over det hvite fjellet

Med ånd av kjærlighet.

ALDER

Utenfor byen roper alderdommen,

Og natten blir mørk,

For lysene er langt borte.

Men øynene til den ene er uovervinnelig,

Og ensomheten smelter

Til en fredfull kopp kaffe i morgenluft og glans

På verandaen ved havet,

Der bølgene slår, og klapper til orkesteret

Som varer i evighet.

Alderen blir viet til ensomheten,

Som har mange farger, og lever sitt eget liv,

Tett til naturen og landskapet

Med former av trær og mennesker

Som oppløfter den gamle,

Så dagene blir lette som fuglevinger,

Og livet kan smake av honning

Og drikke av melk fra store beger

Mens blomstene synger

Og lyngen danser i skogen.

 Side 18

HER

Vi bor her

I verdens rikeste land,

Og staten garanterer livet

Fra fødsel til død.

Og rettighetene er fordelt

Etter sosialistisk mønster.

De som ingenting har, skal få,

Og de som har, skal gi.

Skole og universitet er gratis,

Og alle får et sted å bo.

Noen må kjempe som løver,

Men alle har sin rett.

Her lever vi nå

Til alderen kjennes på kroppen,

Og vi får en seng

Og et rom med senile.

Alle venter sin tilmålte tid,

Og gløtter ut på veien,

Hvor bilene strømmer forbi

Til opphogging

Og forvandling i smelteovnen.

Staten garanterer kulturen,

Og poesien får eget rom,

Med åpne dører

For brød og bitter vin.

Her kan vi bo, plante og høste,

Mens himmelstjernene går 

I sitt oppmerkede spor,

Og drar oss med i ryggsekken

Til byggeplassen.

ØYNER

Jeg tror ikke alderen har noe med øynene,

Føttene, eller dypsindige tanker.

Øynene blomstrer hver dag i kjærlighet,

Og himmelen blir fylt med engler og stjerner.