VEIEN BYGGER HUSET DITT av Sigve Lauvaas * Side 19-24 (Bok 2-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill

HUSET

Huset lever og strekker seg

Inn i vår verden, som gran og furu,

Med parkett på gulvet

Og glasert tak.

Hver morgen strekker huset sine albuer

Mot dagen, som kommer

Sakte men sikkert inn gjennom vinduet

Og flommer i bekker og elver

Så fisken våkner.

Og fuglene fløyter i sky

Som en cellofan i dans, og flyr, flyr

I eventyrlandet.

Huset lever, men forvitrer som fjell og mennesker,

Og blir til gamle skur som lengter

Etter nok en sommer,

Mens gardinene blafrer i regn og vind,

Som morgentåken drar med seg fra havet,

Det endeløse gap.

ANNERLEDES

Hvis jeg var annerledes,

Og alt var annerledes, så

Måtte vi måle og veie alt på nytt,

Og tenke i andre dimensjoner.

Fargene var annerledes, og smaken.

Jeg liker trær som er annerledes,

Og hilser uten å omfavne,

Men er hjertelig som en klippe

I blå uniform.

Ordene opptrer annerledes i min verden

Som stabler esker etter farge,

Og skygger til USA

Med et glødende ønske å se mer

Av prærien, kroppen i skipet som synker,

Synker i det uendelige rommet,

Der søylene går på folkemunne

Og tornadoen avskjediger

Og innsetter verdens mektigste.

Side 20 

GAVE

Mitt hjerte er ditt,

Er en gave, vakker som smil,

Som krusninger på havet,

Syriner om våren,

Et barn som vandrer, en venn

Som banker på.

Jeg gir min gave, en pust,

Lyng og blåklokker, en ring.

Og ditt hjerte er mitt i en drøm.

Du er gullsmykke, en druebunt,

Fiol, mandolin, rent vann

Fra fjellet, som varsler

Sol eller regn.

Inni meg gir jeg alt

Med hender og føtter,

Og åpner porten til kjærligheten,

Som stiger i lys og musikk

Som åndelig føde.

Jeg gir mitt hjerte, huset, veien,

Båt med seil, og ordene jeg bærer,

Vinduer, dører, fjell og skog,

Hele landskapet.

Alt er en gave,

Og du er min venn.

JORDEN

Hva kan byttes mot jorden?

Dette kartet med veier og hus.
De innfødte rir i fjellet. Jeg lever i stillhet,

Og rekker fram hånden i skaperverket,

Og føler og tenker, og ser fremmede språk,

Og mennesker tunget av vandringen,

Mens jorden åpner seg i latter

Fra munnvik til munnvik,

Og gløder i et maleri av kjærlighet

Som favner alle under en himmel,

Og gir oss en evig bolig med strøm og vann.

Side 21 

GÅTEFULL VERDEN

Kunnskapen er gåtefull

Og uendelig tålmodig,

Nedgravd i dype hvelv.

Den skuer verden med det blotte øye,

Og stiger med årene

Inn i en forvandling, en karusell

Av håndtrykk og erfaring

Om bevegelse og volum, ørken

Og drikkevann.

Som tryllestav er verden

Med sol og måne, litt under,

Litt over horisonten, vårt liv,

Som bak en glassvegg

Bærer ansikt og kurver

Med utbrent tid, og ordbøker

Badet i taushet.

Språk blir kjent og kjært, og skummelt   

For den som må lære opphavet,

For ordet er fritt. Det er ditt og vårt

Til det skjuler seg

Og vi fødes i en annen verden,

Som en avbildet tjener,

Eller konge med gull og røkelse,

Til navnet som er midtpunktet

Og oasen i vårt liv.

DRIKK

Jorden drikker, bekken drikker,

Barnet drikker. Frukten drikker, og fjellet

Svømmer i hav.

Alle drikker lys, og lengter etter en ny dag

Med lys som flerrer av seg

Og maler eng og mark og vidder.

Vi drikker farge av utsøkte skåler, og ser

I ukjente rom etter drømmer med god smak

Som fyller vårt hjerte med gull.

Vi drikker tid, og lever som en hersker

Eller konge, trass i vår forgjengelighet.

Side 22

SKRIVE

Ikke skrive i dag, heller lytte,

Men skrive med fløytetoner i fjellet,

I uthvilte rom ved solnedgang.

Jeg skriver på veggen

Med fingeren, rører ordene med lepper

Som går som marikåpevinger.

Jeg skriver diamanter i gresset,

Skriver gull i lauv og lyng,

Og kjenner kraften av engler og Gud.

Jeg skriver med løftet hode, og venter

Ordene som utvalgte gjester,

Og bordet dekket til fest.

FARGER

Farger flyter,

Og er sterkt avskilt.

De oppholder oss og fasinerer.

Fotografen og maleren ser etter farger,

Og finner grunn til å gå stille.

Farger har mystikk i sitt vesen,

Og beveger seg i landskapet som

Hare og rev.

Uforstyrret kan vi sitte i skapelsen

Og betrakte fargene som toner

I blomster og fjell.

Alt som lever, alt som er til har en fargetone

Fra begynnelsen, et utspring

Som Niagara, Glomma eller Nilen.

Farger gjemmes i tid og rom,

Og skiller seg ut som stråler og strenger

Som menneskene kan danse til.

Farger nynner i mystisk stillhet, og åpenbarer

Skjulte hemmeligheter i havet

Og høyt til fjells, der ørnen har sitt reir.

Side 23

PÅ STIEN

Jeg trasker videre,

Trasker med meg selv

Med vaktsomme øyner,

Og knapper inn tiden.

Jeg trasker med fotsålen

Som stempel, og ser

Skyer drive mot vest.

Det klarner, og snøen brekker

I havet, og landeveien

Blir til en elv.

Sommervarmen kommer brått,

Og skaper kaos.

Det er tid for oppbrudd.

Jeg trasker i høyden, over grensen,

Til en stjernesvøpt by,

Med ryggsekk og stav.

Jeg går i eget tempo, og tenker

På furuskogen som er borte,

Og vekterne.

Jeg går i stillhetens fjell, uten hvile.

Mine føtter vil videre i dag,

Og samler seg i en torvhytte for natten,

Svøpt i rim og frost

Som en fredløs uten fedreland.

ET HJERTE

Jeg leter etter et hus, et hjerte,

En sti til hellige rom.

På veien bygger jeg min bolig

Og fester bilder til alt,

Fra begynnelse til slutt.

Jeg leter etter ditt hjerte

Som har vært så lenge borte,

Og glemmer aldri brevet, og dine øyne

Som lyser i mitt indre dag og natt.

Side 24

DRIFT

Jeg kjenner drifter.

Vi drifter på veien, i familien,

Og langs grensen.

Barn og unge er på drift,

Og mennesker fra hele verden

Drifter dag og natt

Mot en ny strand.

Tankens makt drifter, ordene drifter,

Båtene drifter på havet,

Og skyene drifter under himmelbuen.

Jeg føler meg aldri hjemme.

Kroppen drifter, og binder seg aldri til noe sted.

Bølger og tid drifter, alt er i bevegelse.

Havstrømmer drifter i løyper og spor

Som en terrengløper, rytter, taler, skribent,

Eller en sanger

Med fast mal for innhold og lengde.

Vi drifter alene, og i kor.

Alle burde bli kjent med sine drifter.

Det er ikke bare ungdommen jeg snakker om.

Alle har en vei å gå.

LÆRER

Han lærer å kjenne henne,

Og hun lærer han.

De er begge bøker med bilder og ord

Som lyser og blinker,

Og sender skygger i landskapet.

Han ser ansiktet, hun øynene.

De oppdager hverandre på ulikt sett,

Men til sammen får de et inntrykk

Av å elske inderlig og ekte

Når tiden er kommet, og krusningene

Er blåst i havet.