MUSIKK AV ORD Poesi 2018-2 Side 34-41 *Sigve Lauvaas

Gamvik - høst

Side 34-41

SANG

Mitt hjerte ville gjerne synge en sang

Om menneskenes kamp med havet.

Englene synger om skaperen.

Gåten om alt - er ikke lett å forstå.

Mitt hjerte er tynget til døde.

All lidelse, frykt for krig og pest

Gir livet en skår i gleden.

Stjernene vrimler fra himmelkyst

Til jorden med gode drømmer.

Jeg synger om vinden som tar oss med.

Snart er vi på andre siden.

BEGYNNELSE

Uten begynnelse, ingen fremtid.

De første spor er et mysterium.

Vi skjermer våre barn. De skal folde seg ut

Og vokse i nåde og sannhet.

Vi fødes på nytt hver eneste dag,

Og livet er tro til døden.

Språket er en levende bok. Vi leser

Det siste måltid. Vi legges i jorden

Som løk og frø, velsignet av presten og kirken.

Bak gitteret lyser en ring av gull,

Der sirkelen aldri slutter. Hans navn er størst,

Som et evig ord. Det lyser for alle som lever.

  

DIKT

Diktet kommer smilende

Som en morgensol,

Som streif av varme hender.

Diktet folder seg ut som en blomst

Og åpner seg helt som et speil, en venn,

Og hvisker mitt navn i lyset.

Ordet er fuglekvitter og sang.

Det roper velkommen til verden.

All skapningen tørster det levende vann,

Og jeg er alene. Min glede er dikt

Som lyser i mørket og gir av seg selv,

Som solen og hvite konvaller.

I LIVET

La gro det som vokse må.

En stjerne, en måne lyser.

Hvert tre har lauv, et eget språk,

Som mor og far, og søsken.

I livet søker vi veien til evighet.

Vi løftes til åpne dører.

Vår sjel er liv. Vårt hjerte banker,

Og bærer bud tegn og under.

Det fødtes et barn i Betlehem.

I ordet er alle søsken.

Jeg tenker lyset forvandler alt:

Lauvet blir grønt, og graset gror,

Og blomster får nye vinger.

Snart vil det fly, snart vil det dø.

Vårt hjerte maler en skog av frø

Som spirer når våren kommer.

I høst og kulde drar vi fra land

Når blomsten visner, ser vi Gud.

Vi er omsluttet av evige armer.

FYRLYKT

Lyset kastes i vinden,

Som seiler over dalen.

Fjellet står rolig og venter

På streif av vår,

Mens vinden uler i tidens hjul.

Det er kveld, og lyset kommer fra himmelhall.

Det åpner en dør til Gud.

La alle folk i verden få

En fyrlykt som brenner i evighet,

Når livet er ferdig på jord.

Langt ute er armer som lokker og drar.

Vi er elsket som søster og bror.

All verden forrykkes og smuldrer snart,

Men vi som har hjerter av kjærlighet

Skal leve i hellig tro.

MALE

Jeg kan male fjell, men ikke levende folk.

Jeg maler en sang om livet mitt,

Og ekorn i gammel eik.

Nøttene ligger på bakken, og barna ler.

Jeg maler kontraster, mørke og lys,

Men mest om Guds kjærlighet.

Mot kvelden maler jeg visne strå

I et fargesprakende landskap.

Gud vet hva jeg maler når det blir høst

Og ansiktet tørker ut.

Da maler jeg hvite fugler

Over huset mitt, over fjell og fjord,

Med kurs for et varmere land.

Så maler jeg engler og lys.

KRIG OG DØD

Kanskje er tiden

Siste holdepunkt i livet.

Tiden som snakker overalt.

Vi venter at tiden skal fly

Over til andre siden,

Og etterlate oss kalde og nakne.

Krigen har rett, den åpner

Med å dele ut blomster,

Før rakettene tar fyr.

Døden er en åpen grav,

Og alle som er i følget synger

Før kisten blir senket ned.

Nå tennes et lys i kveld,

Og blomster pryder ditt minne.

De skjelver, og noen gråter.

MYK JORD

Jorden er myk.

Vi kan begrave de døde.

Krigen er slutt, og kornet er sådd.

Snart er det høst, og vi baker brød.

Jorden er rik nok for alle.

Kilder åpner for tørstige barn.

Hender er varme - som speiler Gud.

Vi kan be med utstrakte armer.

Akset er modent, men kornet skal dø

Før nye spirer skal komme.

Dagene roper som barn på jord.

Tiden er kommet i krise.

Vi lever farlig, – med uår og krig,

Men snart skal breisen smelte.

GJEST

Høflige gjester kommer og går.

Jeg puster i en privilegert hage,

Og omgås med stjerner.

Prosessen er i gang. Vi hører bulder og brak.

Noen blir lemlestet, andre blir tatt.

Snart kjenner jeg ingen – som er tilbake.

Kroppsgrenser blir overtrått.

Navn blir hengt på en offentlig vegg

Til advarsel, skremsel og plage.

Jeg finner meg selv på en avgjemt gård,

Langt fra folk, uten noen å stole på.

Men, jeg har en venn med nerver.

På byggeplassen er gamle kyr,

Og ingen passer de gamle.

Barn og mødre går hånd i hånd til fabrikken.

Min søster kommer hjem en kveld.

Hun går over lik i Berlin, og kan ikke tro

At livet er verdt å leve.

MIN SØSTER

Hennes vugge var i Køln.

Hun ble tidlig gift, og skriver bøker.

Hun tenker på et hus som brytes ned,

Og brenner i en ildovn, som Daniel.

Hun ser sine egne barn gå opp i flammer.

Fokuset er tett opp til vår tid. Vi lever rytmisk

Og forstår fremtiden bare delvis.

Min søster kommer ikke tilbake. Hele familien er knust.

Det går en vei til bakgården, men ingen vei ut.

Her kunne vi puste fritt – før stormen.

PUST

Jeg puster i ord.

Å dikte er en måte å leve på.

Ordene drar meg videre – flerfoldige mil.

Jeg ser åser og fjell,

Og mennesker som strekker sine hender.

Mine øyner er ikke i fengsel,

Mitt hjerte sover ikke.

Å høre musikk av ord skaper varme.

Dråper av ord er toner fra en buestreng.

Jeg tillater meg å synge med.

Ordene svømmer nedover bryste

Og åpner celler i kroppen, så jeg kan se.

Tørre og gamle ord blir spenstige og nye.

Jeg er svanger med ord.

De kommer til sin tid, og gir seg til kjenne.

FØR

Vi var yngre før.

Vi hadde ikke oppdaget Amerika.

Hjørnesteinen til huset var ikke på plass,

Og vi visste ikke om hverandre.

Før ordene smeltet og ble til en deig,

Var de festet til en sky.

Ordene kom med lyset og klamret seg til oss.

Vi løftet ordene, og gav dem kjærlighet.

Melketenner kan ikke lyve.

Men når språket setter seg, har vi nok å bestille.

Alle vil ha et ord med i laget.

Menneskene kommer sammen som duer

Og gleder seg til våren.

Før var vegetasjonen saftigere, grønnere,

Tror mange folk. Men sannheten lyser i barna.

I begynnelsen ble alt skapt, og det var såre godt.

I dag må vi så og høste, for å overleve.

Og solen vekker oss, og favner oss

Som i gamle dager.

Vi fødes og dør til en evig forvandling.

PUST

Himmelen puster i oss.

Fra fele, trekkspill og gitar høer vi pust.

Og noen applauderer.

Vi er lykkelige, og slår oss til ro,

Lettet over godværet.

Alt som begynner, slutter en dag.

I slottsparken går noen til grunne.

De har ikke pust igjen, og dør som trær.

Hver dag kommer folk og åpner dører

For en ny verden.

De skal lære å puste, lære å takke.

SØVN

Jeg mangler litt søvn, men klarner opp.

Barn roper i juniregnet, og jeg går til sides.

Ordene smelter på tungen, men jeg skriver.

Det blir til en bok om nærhet og lykke.

Jeg sover i en drøm om å bo avsides.

Noen ganger brenner huset ned, og jeg må flykte.

Når jeg våkner, opplever jeg en ny verden.

Mitt løfte er å skape noe før jeg dør.

Folk sover på toget, på flyet. De sover

Forbi stasjon etter stasjon. Og våkner først

Når det er for seint. Det gjelder våre barn.

Vi må våke over lyset, så vi kan leve.

PASS

Pass ledig. Sett deg på flyet.

Dikt deg en plass i FN, og sving deg opp.

Du kan flere språk, og talens kunst.

De utvalgte omfavner deg, og løfter deg i kor.

Du har penger og kan betale.

Hva er et pass, mot en fredelig verden.

TID IGJEN

Jeg ville holde fast tiden,

Men ble dradd på veien

Til et bibliotek, et torg av bøker.

Løse munner satt utenfor og gråt.

De hadde ikke språk, ingen matpakke,

Bare et løfte – å reise når tiden stopper.

Jeg leser skyene, sol og vind,

Og vet at dette er en spesiell dag.

Formørkelse. Tiden varsler noe stort:

At hele verden er styrt av den ene.

Jeg ville vinke når toget gikk,

Og klemte meg fast til vinduet.

Den åpne munnen hadde mye å si,

Men ble stanset av røyk og flammer.

VAKKERT

Et vakkert landskap, vakre folk,

Gode mennesker som fyller rommet.

Det er en glede å kjenne pulsen, atmosfæren

I dette grenseløse landskapet. Her hviler

Søsken, en mor og en far.

Vakkert å se fjellet, skogen, sjøen,

Og høre bekken sildre og klukke nedover

Mot et ukjent hav. Her går båtene med sin last,

Og menneskene åpner seg. De snakker med Gud,

Lyser opp landskapet.

JUL

Du gav meg de fineste gaver:

En ring og en krans. Og torner lå strødd på veien

Fra Betlehem til Golgata.

Men graven er tom.

Du lever i dag i De levendes land

Og holder oss fast i ditt ord.

Julens budskap til alle er gaven vi fikk

Når Jesus ofret sitt hellige blod.