VEIEN BYGGER HUSET DITT av Sigve Lauvaas * Side 2-6 (Bok 2-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill.17

BOLIG

Du har bygget meg en bolig,

Og jeg flytter inn

Med alt jeg har.

Du begynte når ingen var født,

Og jorden var øde og tom

Og mørket svevde

Over Løftenes land.

Jeg har en bolig ingen har sett,

Med vinduer og dører til landskapet,

Og med utsikt til veien

Som binder verden sammen.

Jeg har en bolig fra første sekund,

Fra begynnelsen

Til den siste omfavnelse.

Jeg har en bolig som åpner

For mennesker

Som gjester mitt innerste rom.

Jeg vil møte dine tårer,

Trøste og bære, og kjenne din nærhet,

Møte ditt ansikt med glede,

Og favne deg som en elsket bror

Som er kommet tilbake.

Mitt hus er utstyrt med møbler

Fra mesteren i kunst,

Og en trapp som når til stjerner

Som lyser sjelen hjem til slutt.

LEVE

Jeg lever i et maleri,

Og holder meg til rammeverket

Som til gelenderet i et høyt hus.

Jeg beveger meg, og løfter hendene

Mot en utstrakt måne,

Som siler sølv til jordens barn

Som speiler seg i vannet som engler.

Jeg lever som din elskede,

Og fyller luften med sang.

Side 3

FUGL

Jeg er ingen fugl,

Men har fløyet høyt og lavt

Og sett byer og land

Fra grensen til prekestolen.

Jeg er en vev, et sjal, en hånd

Som vinker i luften,

Og teller dager og år

Inn i lappeteppe.

Jeg flyr med solvinden over fjellet,

Der menneskene samles.

Jeg vet ingenting om noter,

Men synger med i koret

I de levendes katedral.

BÅL

Hvem skriker fra bålet?

Treverket brenner

Og ruinene står igjen.

Et bål for hvert menneske.

Alle brenner for noe. Tanken er fri.

Det gløder i ord gjennom alt.

Alle har noe med seg. Det er livet

Som roper i oss, navnet

Til en virkelig venn.

EN MORGEN

Før hanen galer er jeg borte,

Fordi lyset hadde omfavnet meg,

Tiden var kommet,

Og døren var åpnet til visdom og glede.

Så, lær meg å leve nå,

Mens fuglene synger, og jeg kan tale

Med en stemme som bærer

Over elver og vann, over fjell og hav,

Til den ytterste pol.

Der vil jeg tenne et bål for min elskede.

Side 4

ADRESSE

Jeg noterer navn,

Og kjenner adressen som en levning,

En pust i lyng og strå.

Jeg maler med bred pensel,

Og får liv i fjellet,

Får ord til å danse i dalen.

Jeg ser tekster som maleri og bilder

Blandet med trykksverte.

Det etterligner og former gamle folk

I nye settinger.

Jeg er fra begynnelsen,

Og holder meg i stillhetens hus,

I rommet med vegger og tak.

Jeg går ut i kvelden,

Og gjentar vandringen fra i går,

En evig vandring på stien

Med ordet som adresse og nøkkel

Til stillhetens katedral.

TOMHET

Alt vi gjør, er tomhet og jag i luften.

Vårt liv preges av tomhet.

Og ingen kan bevise ordet, uten den ene,

Som fyller sjelen med sang.

I oss selv er vi støv. Våre hender duger ikke.

I avmakt fødes vi, og i avmakt dør vi.

Henslengt rulles vi sammen, og leveres

Som pant for livet.

Likevel er vi noe stort og ekte,

Som fjell og blomst.

Vi er født i tidens hus, som avglansen

Til den ene, som ser og hører, og vet alt

Fra begynnelsen.

Du er hans øyensten. 

Likevel er alt vi gjør tomhet og vind,

Visdommen troner i lyset.

Side 5

KLE MEG

Kle meg med kjærlighet.

Gi meg mer følsomhet.

La meg se skogen, og fjellet

Som ytrer seg.

Gi meg en ny munn.

Kle meg med salmer og dikt,

Så jeg kan skrive om alt

Mellom himmel og jord.

Gi meg en natt med blekk

Så ordene kan flyte frem

Som tømmerstokker.

Kle meg med vinger,

Så jeg kan fly i rommet,

Og kjenne vindens vandringer.

Gi meg en hånd,

Så jeg kan favne ordet

Som smykker åker og eng

Og skaper nordlyset.

Kle meg med sommervarme,

Så jeg kan bli vakker

Som blomster og lyng.

Og gi meg en ny sang,

Så jeg kan løfte landskapet

Med toner av gull.

Kle meg med stillhet,

Og la meg vandre på stien din,

Og hvile i en vakker eng

Med navn etter kongen,

Som bygger og gir alle

En vakker bolig med tårn

I den hellige byen.

ØRKEN

Ikke nå lenger, men før

Reiste vinden med støv og sand

Over vidder med ørken.

Nå seiler vinden i grønnsakåkeren              

Og syr telt i Hebron.

Side 6

VISDOM

Heller ikke den vise kjenner døden

Som drønner i ørkenstøv.

Tempelmuren stanger mot øst,

Og ruinene vitner om tidens tann

Som fløyter i olivenlunden.

Rundt jorden går visdommen

Fra kilden, som renner

I våre årer dag og natt,

Som et vitnesbyrd fra engler

Om fred som åpner dører

Og bygger hus til fattigfolk.

Den som gir, skal få stor lønn,

Og den som søker visdom i ordet,

Skal finne nøkkelen til paradis.

HUS

Jeg hørte de rev og hamret på taket,

Mens jeg bodde der.

Mitt hjem ble plyndret og brent

Foran mengden av utvalgte,

Som hadde nyvasket tøy på snoren

Og små barn i fanget.

De løftet hendene til slag,

Og pisket jorden med sveper.

Alt skulle jevnes med jorden

Med slaghammer og spett fra Mekka.

Men Sions vise ba til Gud i stormen,

Og de utvalgte ble forvandlet til kjemper

Som lyste på høydene,

Og landet ble rensket for avguder.

Og taket ble bygget på nytt,

Og arken ble båret inn

Til fest og jubel.