VEIEN BYGGER HUSET DITT av Sigve Lauvaas * Side 31-39 (Bok 2-2013)

Kjellfrid Herredsvela -Ill.20

LIDENSKAP

Lidenskapen ligger i å skrive

Så ordene lever,

Så fjellet blomstrer.

Jeg vil erstatte gamle ord

Med kunst fra veien vi vandrer nå,

Og lenke historien sammen.

Hvert ord er en verden for seg,

En øy i havet

Som puster i bølgeskvulp og sol.

Jeg lengter etter en opplevelse

Av lys på nattbordet

Som vekker meg hver morgen

Med sang og jubel.

Kanskje ting skjer snart?

Jeg venter ved en møteplass

Og holder ordene tett til brystet.

Jeg skal gi av mitt eget,

Og holde meg til verdier som varer

Inn i en ny tid.

SOL

Solen går opp, og ned.
Regnet danser på taket, vennlig.

En mild stemme våkner meg,

Og sier vår eller sommer.

Jeg ser et bilde av den ene

I båten, på en holme.

En sol er steget inn i rommet

Med kropp og sjel.

Solen holder meg i live, bærer meg

Ut av hiet, til en frodig eng.

Her kan jeg tegne og skrive

Navnet over alle navn.

Så kan jeg skrive om en ekte budeie

Som forvandlet mitt liv.

Side 32

SKOGEN

Skogen leser bøker

Glemmer tiden

Presser blomster inn

I våre liv,

Kongler, frø i millioner

Over hele verden,

Skip som reiser.

Skogen står igjen og venter

Med sitt ord, og taler,

Hjelper oss å tenke,

Åpner bøker

Vi må lese, visdom, visdom

Inn i hyller, inn i livet

Til vi reiser.

Skogen hyller oss

Og priser regnet, priser

Solen, huset priser veien,

Tegner kart og venter,

Vi skal banke på

Og hilse venner,

Vi skal møtes i det blå.

SPOR

Spor er for meg

Mennesker som kommer,

Farger, former, skriver

Navn med vilje, ord som lyser

Inn i vreden, inn i bildet.

Spor i veggen, spikerhull,

En rose, våren,

Klatreblomster, kjenne varmen,

Komme inn

Og være nær, så nær den ene,

Kjenne hjerte slå en sommer,

Dette møte, spor i livet

Til et mønster om å elske.

Side 33

ARK

Hvite ark, snø i lyset,

Hvite ringer på en flate,

Hånden, håret,

Lik i Ganges,

Bølger skyller hvite strender.

Barn som leker, neger, hvite,

Perlehvite skyer, navnet,

Alt skal lyse

Rent som ordet,

Kjenne varmen av å elske

Våren, høsten, sommerblomster,

Hvite hus, og snø som danser

I en vinter uten storm.

Bjørnen sover i sin verden,

Månen sprenger, dagen kommer,

Vår i vente, krokus, iris.

Noen kommer, barnet kommer

Hvit og hellig inn i rommet,

Synlig bladverk, røtter, smykke,

Veven våkner, hvite liljer

Til en fødsel, håpet,

Navnet vi skal fylle

Med en kraft som livet skaper.

HAV

Havet finnes i det indre, seil og båter,

Kart, et anker. Reisen stopper

Tett ved målet, havnen åpner,

Drømmen vinker. Plutselig er havet stille,

Klart som speilet, morgenlyset

Blinker, kaller, skriver navnet.

Du skal komme, elske, plante, hvile

Under palmer i det fjerne, øy i havet,

Paradiset, der vi møtes, favner bildet,

Setter spor mens havet seiler

Med en båt fra nord i landet.

Svolvær hilser, jeg skal hilse

Havet gynger som en kvinne, stammer

Osean og livet, det er veien, tiden, huset.

Side 34

BETRAKTER

Fra begynnelsen betrakter jeg

Mine omgivelser, og solen,

Stjerner, universet.

Våkner opp for ordet,

Hjerte banker, jager tiden

Til jeg sitter der alene

Med et munnspill.

Betrakter drømmen, landskapet

Og alt som lever.

Fjellet er en ting for seg.

Kjærligheten åpner dører,

Porter åpnes

Mot en brei og sikker vei.

Jeg betrakter mine venner,

Mine steg, og alle spor.

Havet skummer, mørket bever.

Jeg skal elske, leve

Tiden som jeg får på jord.

ROM

Fanget i rommet, eller fri,

En del av helheten, skaperverket,

Lykken som kommer og går.

Jeg har et rom, og det er en verden

Med lys som forvinner,

Og mørket kommer, og farger

Gjemmes i skapet til neste gang.

Smaker på plikter, og lever i rommet,

Belyst av mange, sett av engler.

Kjenner meg ensom

Og går etter stjerner, speider den ene,

Perlegrunnen.

Nærvær og alvor, klarsyn og varme.

Ingenting lokker, uten den ene.

Og alt er en himmel med palmegreiner,

Og hun er en stjerne

Ved hjerteporten.

Side 35

VINTER

Nå fryser veien.

Moskva fryser, trærne fryser,

Folk sulter, gårsdagen

Spør ikke etter oss.

Vi vandrer nå,

Uten sang, uten mat.

Verden fryser med oss,

Fryser i all sin skjønnhet

Og dårskap.

Noen roper om hjelp

I en endeløs tomhet.

Nakne barn fra Afrika sulter

Og fryser på grensen,

På havet i åpen båt,

Flyktninger med en sterk tro

Fryser av urettferdighet,

Skjelver, roper brødre,

Lys for oss på veien,

Gi oss et håp, en hanske,

Så vi har noe å klamre oss til.

Vinteren dreper,

Kulden er en sigd,

En kald skulder, vanvidd

Av utslettelse.

Blomster fryser, håret,

Livet legger seg ned, stivner,

Går tilbake til kilden,

Ruller sammen

Som hjelpeløse barn, strå

Og lauv i skogen

Som blir til jord i morgen,

Når vinteren er over

Og alt skal formes på nytt

I skapelsen.

Vinteren er stille,

Og statuene står maktesløse

I Moskva, i St. Petersburg,

Bare de rike slipper unna

Med ulltepper

Til våren kommer igjen,                     

Og de døde kan stå opp.

Side 36

OPPHAV

Jeg er født,

Og mitt opphav er synlig

Over hele jorden.

Jeg er et ledd i en folkevandring,

Og har karet meg i land

Langt i nord.

Jeg er en skygge,

Og jeg reiser med denne

Natt og dag, som en pilegrim.

Jeg er et telt

Og lovsynger solen,

Og ordet, som puster liv i sjelen.

Jeg drømmer å få se

Lyset som skaper og gjenskaper

Og holder meg varm,

Og gir meg brød hver dag,

Så jeg kan skrive ditt navn.

LIVET

Jeg lever, og har levd noen år.

Jeg har ingen klarhet om tid og rom,

Og føler meg maktesløs

I møte med de store tenkere.

Livet er et ekteskap,

Noe vi ikke kan rive oss ut av.

Det er selve drivkraften, hjerte i skallet,

Som beskytter oss mot frost

Og daglig forvitring.

Jeg lever gjennom andre, og har et eget liv

Som døråpner og veiviser.

Jeg lever dag for dag, og kjenner

Tilhørighet til veien som bygger huset

Og skaper nærhet.

Og jeg har funnet årstiden

Jeg kan krysse grensen, og se alt.

Side 37 

SOMMEREN

Sommeren skaper nærhet,

Og vandringen gjør meg rik

På opplevelser.

Jeg reiser over hvite fjell,

Til dalen med turister

Som spiser alt.

Sommeren gir meg noe vakkert

Som jeg tar med

Inn i vinterlandet, inn i huset

Når dørene lukkes

Og jeg er alene igjen.

SØVN

Jeg finner ikke søvn

Og går oppe om nettene

Med en svak lampe,

Og lever utilgjengelig

For telefonen er avskrudd.

Når jeg er søvnløs

Fører det til ingenting,

Og skrivingen blir et blaff

Med uforståelige noter,

Og hendene skjelver.

Søvnen er borte i veggene,

I taket, et sted i rommet,

I glemselens mørke krå,

Mens jeg går omkring,

Og legger meg,

Tenker på fuglene og Gud,

Før jeg aner på morgenkvisten

At jeg må ha søvn nå.

FORTROLIG

Jeg har sagt det før.

En berøring er fortrolig

Som regnbuen, ansiktet, kroppen.

Dine hender er fortrolige som skaperverket.

Side 38

FREM I DAGEN

Jeg er overbevist

Om at sannheten må frem,

At mørkemaktene må snu,

At de kraftløses dager er talte.

Lyset må frem i dagen,

Lyset som bærer oss gjennom rommet

Og hviler over oss om natten,

Skaper en ny glød.

Årstidene skal møte oss i sol

Og fylle oss med sitt nærvær,

Så vi kan vandre videre

Og kjenne at vi er sterke som fjell.

Med visdommen kom sannheten

Og banet veien for oss

Som portåpnere og budbringere

På veien til det hvite hus.

MOT

Jeg har mot til å si

Hva jeg mener om det meste,

Men mangler mot

Til å fortelle om livet

På et overnaturlig plan.

At jeg har mot til å leve

I stillhet for andre, og kjenne

At jeg er en av milliarder

Ansikter som kjemper

Om å nå målet, gjør meg sterk.

Mot er en drift, en lengsel

Å smake frukten, se bildet

Av den ene uten tårer,

Som er utvalgt og ren,

En engel gjennom natt og dag.

Side 39

KANSKJE

Kanskje nettene faller fra hverandre

Og vi er midt i mellom,

Lever litt lyssky på en øy

Og drømmer om farger og bokstaver.

Kanskje det merkelige skjer,

At dagene bretter seg sammen

Og gjemmer seg bak skyer av torden

Før regnet kommer

Og skjuler våre spor.

Kanskje stillheten senker seg,

Og vi er farlig nær en ny planet

Med umyndige som trenger hjelp til alt.

Da føler vi oss parkert,

Og kommer neppe videre

Før tiden tar årene inn.

HUSET

Huset åpner dører, vinduer

I landskapet som glir

Og vekker oss med skarpe farger,

Solen gyller.

Overalt er huset midtpunkt

I menneskenes elendighet, sminke

Som holder hjulene i gang,

Et dødt element med køyer og liggestoler

Og hundrevis av tv-kanaler.

Huset bugner av antenner,

Og hele verden presser på

Og borer i vegger og tak, som lekker,

Uten kyskhet for fremmede

Som river i kledningen og vil inn.

Alt møter oss i dette rommet som skapes

På veien til de levendes land,

Der ordene er vår kledning,

Og vi kan kjærtegne med verdighet

Alle de hellige, og engelen som lyser

Som den høyeste fra Israel.