STREIF
AV
SOL
POESI
fra
SKOLESEKKEN
1976/1996
Sigve Lauvaas
Nobel Forlag
Del 1.
PAUL GRANBERG
Aldri fikk du hvile ut.
Du gav alt til det siste.
Du skreiv, og malte Norge,
Landskapet ditt.
Du talte om sannhet og rett,
Kjærlighet og arbeidsglede.
Og alle som tok imot Ordet
Fikk lys på veien.
Du ville spre glede i livet,
I hverdag og fest.
Dine tanker kom i aviser.
Dine dikt speiler fred.
Du løftet Bibelen,
Og levde Hans Nilsen Hauge.
Ditt navn må leve
Så lenge Norge er fritt
HJERTE
Mitt hjerte slumrer.
Jeg lever, men er ikke fri til å tale.
Likevel elsker jeg mitt hjerte
Høyere enn stjerner.
Stefanus døde som martyr.
Jeg lever og tenker på engler.
Før eller senere vil jeg møte Gud.
Han har tjenere, og tusen engler
Som gir oss beskjed
Når grensen er nådd - for all verden.
Mitt hjerte banker for fremtiden,
For mine egne søsken
Over hele verden.
De skal alltid lyse i mørket
Og fortelle Ordet til alle de møter.
JAN ERIK VOLD
Du leser dikt,
Og tenker dikt i alt du gjør.
Du er en fabrikk. Du skriver tanker
Til et dikt med glødetråder.
Dine ord er vann og brød.
Fruen sa til fruen min:
Tror du han er døv og blind?
-
Han er gal, han er sprø.
Og snart er han ganske død,
Folk glemmer det han skrev.
Men, han er bror og venn.
Han skriver brev til alle folk
I ord og dikt. Og leser som en prins,
Helt rolig, helt alene,
Til et begeistret publikum.
Han er ingen profet, men trenger
En ny ånd. - Han leser:
Jeg er en loff. Jeg er synlig,
Og går på en landevei, i gaten her.
Jeg er et hverdagsdikt.
SKJØNNHET
I skyggen av din vev
Ser jeg din skjønnhet.
Nå vil jeg tale på ny.
Jeg er hel, og kan se alt
Med nye øyne.
Skjønnheten overvelder,
Den taler til mitt hjerte og sinn.
Alt er som et dikt av engler,
Roser og liljekonvall.
Tiden kommer og redder meg
Fra sykdom og døvhet, fra spott
Fra de onde krefter
Som vil ødelegge mitt hus.
ALENE
Jeg står alene mot tusen.
Jeg er farget av blod,
Etter mange år i krigen.
Jeg skriver grønn poesi
For mine venner
Og alle som kommer til meg
Med gode hensikter.
La oss leve, og pynte på huset.
La oss fylle skuffer og skap
Med kjærlighet som varer.
Vår jord trenger et løft,
En større verdi enn penger.
Alt er skapt av Gud.
ÅPEN BOK
Vi tar ikke vare på hverandre.
Vi ødelegger veier og hus,
Og rammes av sykdom og død.
Vi er åndsfraværende
Og kan ikke helbrede, som Peter.
Vi tror, men leser ikke.
Vi vet ikke hva vi tror i mørket.
Lyset taler til seg selv.
Vi hører ingen tale om fred,
Ingen velsignelse.
Vi gjemmer oss i hverandre,
Og glemmer å rydde vei
For kommende generasjoner.
Vi må lese i steintavlene
Og være en åpen bok for alle.
Å SE
Jeg kan ikke unnvære å se.
Mine øyne er ikke lukket.
Jeg leser en bok. Jeg leser været,
Og fotograferer alt.
Det stiger en måne.
Folk stiger og synker.
Noen opplever aldri et hjem.
Andre lever i luksus.
Vi drikker vann og halvsover
I parken, over et gjerde.
Bilene suser forbi vår dør.
Vi er ikke alene i rommet.
Jeg minnes krigen i drømmer,
Og følger gamle spor.
En dag er jeg over grensen
Og kan møte søsken, far og mor.
VÅR
Mars stiger med yr glede.
April kommer med blomster og grønt.
Mai smiler i mange farger,
Og klokkene kimer for 17. mai.
Det snør kanskje i fjellet et sted,
Men rommet mitt er fylt av glede.
Fuglene kvitrer og bygger reir,
Og jeg går omkring mellom roser.
Våren kommer med bjelleklang.
Og solen fyller oss med nye krefter.
Tusen små blomster stråler mot sky
Og hilser all verden med glede.
SKRIVE
Hvem skriver på jorden,
Hvem skriver i sand,
Hvem bøyer seg ned og skriver?
Det som er skrevet er blitt en sang
For alle barn på jord.
Den som forvandler et menneske
Og gjør vann til vin,
Han skriver og skriver på jorden vår,
Og hvisker vårt navn.
De vise menn så en stjerne.
Hvem skriver med stjerneskrift?
Hvem går på vannet, og reiser opp
Døde barn i en liten by?
Det er Gud.
LYS
Dagen og natten er venner,
Men skiller alltid lag.
De kan ikke bo hos hverandre,
Og kjemper for hver sin sak.
Dagen er som lyset, en vakker blomst.
Natten er som mørket, en pust av taushet.
Men begge forkynner glede.
De gir oss av lysets glans.
Månen skinner om natten,
Og tusen stjerner, som alle kan se.
De stirrer ned på den kalde jord
Og vinker til alle, liten og stor:
Snart skal underet skje.
Lyset har solen som sin profet.
Den kimer og maler, og kommer ned,
Akkurat som en venn, en gjest.
Den hilser og kysser barn og prest,
Og lyser fred. – Lyset gir liv til alle.
HÅ PRESTEGARD
Se, havet dirrer i sol,
Og himmelen åpner seg.
Her er store og små.
Og jeg og du skal flagge.
Her har vi en møteplass på jord.
Her kan vi snakke sammen
Som søster og bror,
Og dele våre interesser for kunst, kultur,
Så lenge bølgene slår.
Vi er langt ifra alt som roper og lokker.
Vi åpner oss for nye bilder, nye syner,
Og hører instrumenter, sang
Om liv og strev i gammel tid.
Ordet er mitt instrument.
Velkommen til vår fest i kveld.
Vårt brød er dikt som skaper liv
Og kjærlighet til Bibelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar